Kampanje-møter har i mange år vært en vanlig måte å nå mennesker med evangeliet på. Man leser med stor interesse om salvede forkynnere som har store korstog og man kan ikke annet enn å glede seg når man ser bilder fra store møter hvor tusenvis tar imot Jesus.
Undersøkelser viser at de fleste som blir frelst på slike kampanjer forlater troen kort tid etter at de ble frelst. Organisasjoner som arbeider med slik kampanjer, forsøker derfor å få lokale menigheter involvert, slik at de som blir frelst blir inkludert i lokale fellesskaper. Man har også oppfølgnings ressurser for å hjelpe dem på veien.
Her hjemme i Norge har vi også sett en oppblomstring når det kommer til evangelisasjon og det gleder meg at evangelistens tjeneste har kommet mer i fokus. Men samtidig må vi også innrømme at det er mange av dem som blir frelst som fort forlater troen igjen.
Jeg er absolutt ikke imot kampanjer og evangelisasjon, og om de kan kombineres med gode oppfølgnings-ressurser og lokale menigheter er det bra. Men når man ser tusener kommer fram til forbønn på kampanjer, eller hører om hundrevis som har bedt en frelsesbønn takket være gateevangelisasjon, kan man fort tenke at dette er den mest effektive måte å drive misjon på — men det stemmer faktisk ikke.
Jesu strategi
Da Jesus gav misjonsbefalingen, gav Han oss også den mest effektive strategien — nemlig å gjøre folk til disipler.
Utfordringen er at kampanjer gir UMIDDELBARE resultater og et fokus på å gjøre disipler gir LANGSIKTIGE resultater — og hvis vi skal være ærlige er umiddelbare resultater ofte mer fristende en langsiktige resultater.
Vi må allikevel huske at vårt oppdag ikke kun er å få folk til å si «Ja» til Jesus — nei, vi skulle gjøre dem til disipler. Ja, selvfølgelig begynner det med at de tar imot Jesus, men om vi stopper her er ikke jobben gjort.
Om vårt fokus kun er å få folk frelst, uten noen plan for hvordan de skal bli disippelgjort, vil resultatet bli at de fleste av dem som «blir frelst» ikke blir bevart. Noen tenker kanskje at det å få dem med i menigheten er nok, men folk blir ikke disippelgjort ved å gå på møter.
Å gjøre mennesker til disipler krever både tid og energi. Siden de fleste av oss verken har overskudd av tid eller energi, blir det å bruke tid sammen med nyfrelste noe som kun skjer når de kommer til menighetens møter — men da skal vi jo også hilse på alle de andre som er der også.
Om man ønsker å gjøre mennesker til disipler, må man bruker tid sammen med vedkommende på tomannshånd. Det krever at man tar seg tid til å snakke om livet, utfordringer og vandringen med Jesus. Kanskje du tenker at dette høres ut som noe som tar mye tid og krefter? Vel, men det er dette vi er kalt til å gjøre.
Hvorfor er det å gjøre disipler mer effektivt?
For ledere er det ofte enklere å bare gjøre tingene selv, enn å bruke tid på å lære opp andre. Men om en ikke delegerer arbeidsoppgavene og bruker tid på å lære opp andre blir man fort utbrent.
Når jeg taler om det å gjøre disipler, mener jeg ikke at dette kun er pastorens eller ledernes ansvar. Målet er å trene opp disipler som igjen trener opp nye disipler.
Dette tar tid i begynnelsen, men i det lange løp vil det faktisk lette arbeidsbyrden for menighetens ledelse. På sikt vil dette bli en menighet hvor alle tar ansvar for å vinne sine venner og kjente for Jesus, og hvor medlemmene selv tar ansvar for å følge opp de som blir frelst.
Selv om en slik menighet vokser langsommere i begynnelsen, vil man på denne måten legge en grunnvoll som gjør at veksten fortere og fortere vil ekspandere — uten at lederne blir nedlesset med arbeidsoppgaver.
En god illustrasjon på dette er diagrammet over. Menighet «A» er en menighet med hovedfokus på å få folk frelst, men som ikke tar seg tid til å trene dem til å bli disipler. Resultatet er at de som blir frelst kanskje kommer på møtene, men de blir ikke utrustet til selv å vinne og trene sine venner til å bli disipler.
Menighet «B» søker også å få folk frelst, men deres hovedfokus er at de som blir frelst skal blir gjort til disipler som igjen gjør andre til disipler. Dette tar mer tid i begynnelsen, men etter hvert som flere og flere er blitt utrustet begynner veksten å eksplodere.
I løpet av 10 år vil faktisk menighet «B» være mye større enn menighet «A», selv om menighet «A» de første årene vokste mye fortere. Dette er den potensielle kraft som ligger i det å fokusere på å gjøre disipler.
Når man kun fokuserer på å få folk frelst vil man legge folk til menigheten, og det er selvfølgelig bra at folk blir lagt til felleskapet. Men når man tar seg tid til å disippelgjøre dem som blir frelst vil man oppleve en multipliserende vekst. Det vil gå litt langsommere i begynnelsen, men plutselig eksploderer det.