Se det usynlige – og stå stødig midt i stormen

Det vi ser skje i det synlige, er ofte bare resultatet av noe som allerede har funnet sted i det usynlige.

Vi lever i en fysisk verden, omgitt av ting vi kan se, berøre og føle. For oss virker dette som det mest virkelige – og på mange måter er det sant. Men det er bare en del av virkeligheten. Bibelen lærer oss at bak alt det vi ser, finnes en åndelig virkelighet. Den er skjult for våre naturlige øyne, men like virkelig – ja, faktisk mer varig – enn den fysiske verden.

Hebreerne 11:3 sier det slik:«I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, slik at det synlige har sitt opphav i det usynlige.»

Med andre ord: Alt vi ser rundt oss – himmelen, jorden, skogene, fjellene og menneskene – har sitt utspring i en virkelighet vi ikke kan se med det blotte øyet. Paulus snakker om skapelsen nevner han både "himmelen" og "jorden", det "synlige" og det "usynlige".

«For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige … Alt er skapt ved ham og til ham.» — Kolosserne 1:16

Den åndelige verden er selve fundamentet, mens den fysiske verden bare er overflaten. Det vi ser skje i det synlige, er ofte bare resultatet av noe som allerede har funnet sted i det usynlige.

Når vi ser bare det synlige

Mange kristne strever fordi de bare forholder seg til det de kan se. De ser problemene, konfliktene og utfordringene – og forsøker å løse dem ved å ta tak i symptomene, i stedet for selve roten til problemet. Resultatet blir ofte stress, frykt og bekymring.

Kanskje du har opplevd dette selv: Et menneske sårer deg, en plan mislykkes, eller noe skjer som fyller deg med frustrasjon. Da er det lett å reagere på det synlige – å gå til angrep på personene som skaper frustrasjonen. Men Bibelen kaller oss til å løfte blikket og se forbi det som skjer på overflaten.

2. Korinterbrev 4:18 sier:«Vi har ikke blikket festet på det synlige, men på det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.»

Det du ser akkurat nå, er midlertidig. Omstendigheter skifter. Mennesker forandrer seg. Følelser går opp og ned. Men den åndelige virkeligheten – Guds løfter og Hans rike – står urokkelig fast.

Å se med åndelige øyne

Når vi begynner å leve med dette perspektivet, endres måten vi møter livets utfordringer på. Vi blir ikke lenger som et blad i vinden, kastet hit og dit av alt som skjer rundt oss. Vi kan stå stødig midt i urolige tider fordi vårt anker ikke er i det synlige, men i Guds evige trofasthet.

Kolosserne 3:1–2 utfordrer oss slik:«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.»

Å «søke det som er der oppe» betyr ikke at vi ignorerer det som skjer rundt oss, eller at vi blir ubrukelige her på jorden. Det betyr at vi lar Guds perspektiv forme måten vi møter utfordringene på. Vi ser problemene, men vi lar dem ikke definere oss. Vi hører de negative nyhetene, men vi lar ikke frykten styre våre valg.

Når vi fester blikket på Jesus, forandres perspektivet. Vi ser at stormene ikke varer evig, at Gud har siste ordet, og at vi allerede er trygge i Hans hånd. Troen blir som et anker som holder oss fast når bølgene slår mot oss.

Et ord til deg som trenger styrke

Kanskje du akkurat nå står i en situasjon som virker overveldende. Kanskje du har prøvd alt du kan i det synlige, men ingenting ser ut til å forandre seg. Da er dette en påminnelse til deg: Løft blikket! Begynn å be, bekjenn Guds løfter, og stol på at Han arbeider også når du ikke ser det.

Verden rundt deg vil alltid forandre seg, men Guds rike står fast. Når du lærer å leve med dette som ditt fokus, vil du merke en ny styrke og fred som ikke er avhengig av omstendighetene.

Tro er ikke magi – det er en relasjon

Tro er et ord vi ofte hører i kristne sammenhenger, men likevel er det mange som misforstår hva det egentlig betyr. Noen tenker på tro som en vag følelse – en slags intuisjon om at «det må finnes mer mellom himmel og jord». Andre ser på tro som en mystisk kraft – en slags åndelig muskel som får ting til å skje, bare man tror sterkt nok.

Men sann bibelsk tro er ikke en mystisk kraft—den er et liv i tillit og lydighet til Gud. Tro er å være så overbevist om Guds karakter, løfter og Ord, at du velger å forme hele livet ditt etter det Han sier. Denne tilliten bygger ikke på at du forstår alt, men den vokser frem gjennom en personlig relasjon med Gud, der du lærer å kjenne Hans trofasthet.

Da Paulus skrev til Timoteus om alt det vanskelige han hadde opplevd, sa han med frimodighet: «… for jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er overbevist om at Han er mektig til å bevare det jeg har betrodd Ham til dagen kommer.» (2. Tim 1,12)

Legg merke til at Paulus ikke skrev: «Jeg vet hva jeg tror på,» men: «Jeg vet hvem jeg tror på.» (2. Tim 1,12) Den trosstyrken han bar på, sprang ikke ut fra teologiske studier, men fra et personlig forhold til den levende Gud. Paulus klamret seg ikke bare til en læresetning – han kjente Ham som læren handler om. Det var denne relasjonen som ga ham kraft til å holde ut og være trofast, selv i prøvelser. Hans håp hvilte ikke på at han forsto alt, men på at han kjente Han som har all makt og full kontroll.

TRO HANDLER OM Å LEVE I RELASJON MED GUD

Tro er helt avgjørende. Bibelen sier: «Den rettferdige skal leve ved tro» (Romerne 1,17), og i Hebreerne 11,6 står det: «Uten tro er det umulig å behage Gud.» Men verset stopper ikke der – det fortsetter: «… for den som trer fram for Gud, må tro at Han er til, og at Han lønner dem som søker Ham.»

Dette gir oss en viktig innsikt: Tro handler ikke bare om å erkjenne at Gud eksisterer. Det handler om å stole på hvem Han er—at Han er god, trofast, og at Han belønner dem som oppriktig søker Ham. Tro er med andre ord ikke bare en idé vi holder fast ved, men en tillit vi lever ut i relasjonen med Gud.

Gud ønsker ikke en kald og fjern relasjon med oss. Han lengter etter et nært fellesskap, bygd på kjærlighet og tillit. Han vil at vi skal søke Ham med frimodighet – i visshet om at Han er god, at Han bryr seg, og at Han lønner dem som oppriktig søker Ham. Troen blir synlig nettopp her: når vissheten om hvem Gud er, former valgene vi tar og måten vi lever på. Det handler ikke bare om hva vi sier vi tror, men hvordan vi lever ut tilliten til en trofast og nærværende Gud.

Gjennom historien har mennesker med tro gjort store ting – levd på måter som trosset det naturlige. Jesus sa at tro kan flytte fjell, og at ingenting er umulig for den som tror (Markus 9,23 og 11,23). Men tro er ikke en hemmelig nøkkel for å bøye naturens lover. Da Jesus talte om å flytte fjell, begynte Han med å si: «Ha tro til Gud» (Markus 11,22). Med andre ord: Den troen som flytter gjell, er ikke tro på vår egen tro, men tro på Gud. Troens kraft ligger ikke i en mystisk energi, men i relasjonen til en allmektig og trofast Gud.

Mange kristne tror de har for lite tro fordi de føler de mangler en slags “mystisk kraft.” De tviler ikke nødvendigvis på hvem Gud er, men på om de selv har nok tro. Men dette er etter mitt syn en misforståelse av hva tro egentlig er. Tro handler ikke om hvor mye kraft du føler at du har – det handler om hvem du stoler på. Har du tillit til at Gud vil hjelpe, da har du tro – selv om du ikke forstår hvordan Han vil gripe inn. Men hvis du mangler tillit til at Gud vil hjelpe, er løsningen ikke å prøve å "produsere" mer tro, men å lære Gud bedre å kjenne.

For det er gjennom kjennskap til Gud – Hans karakter, trofasthet og godhet – at ekte tro vokser frem.

Dette bekreftes også i det engelen sa til Daniel: «… men folket som kjenner sin Gud skal være sterke og gjøre storverk.» (Daniel 11,32) Legg merke hva det står. Det står ikke «de som vet om Gud», men «de som kjenner Ham». Det er stor forskjell på dette. Å kjenne noen forutsetter et forhold. Og når det forholdet bygger på tillit, gir det ekte tro – ikke bare basert på det du har lest eller hørt, men fordi du personlig kjenner Ham du tror på.

Kunnskap er viktig, men styrken i vår tro kommer ikke først og fremst fra teologiske ideer. Troens helter i Hebreerne 11 stolte ikke på læresetninger alene. Noen hadde gitt dem et løfte – og de kjente Ham som hadde gitt det. Derfor kunne de underlegge seg riker, få løfter oppfylt, stenge munnen på løver, unnslippe sverdets egg og se døde vekkes til liv.

Troen deres var ikke abstrakt eller teoretisk – den var dypt relasjonell. Den var forankret i en levende tillit til en trofast Gud.

TILLIT MIDT I PRØVELSER

Abraham blir ofte kalt «troens far». Men hva var det egentlig med hans tro som gjorde ham verdig denne tittelen? Jeg tror det var tre ting som særpreget Abrahams tro:

VILJE TIL Å ADLYDE

Først og fremst – han var villig til å adlyde Gud, selv når han ikke forsto hvorfor. I Hebreerne 11,8 står det: «I tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få i arv. Og han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme.» Gud sa bare: «Gå!» – og Abraham pakket sakene og dro. Uten kart, uten detaljer og uten å vite hvor han skulle. 

For noen kan dette virke dumdristig eller som «blind tro». Men for Abraham var det ikke blindt – for han stolte på den som hadde talt. Han hadde ikke tillit til en plan han forsto, men til personen bak planen.

Vi ser det samme dype tillitsforholdet da Gud ba Abraham om å ofre sin elskede sønn, Isak. Abraham forsto ikke hvorfor, men han var villig til å adlyde. Troen hans var ikke basert på om budet virket logisk eller forståelig – den var forankret i Guds karakter.

Bibelen sier at Abraham «tenkte at Gud var mektig til å oppreise ham, ja, til og med fra de døde» (Hebreerne 11,19). Med andre ord: Abraham stolte på Gud, selv når veien var mørk og uforståelig. Det er slik ekte tro ser ut – tillit til Gud, ikke fordi vi ser hele bildet, men fordi vi kjenner Ham som gjør det.

På det tidspunktet hadde ingen noen gang blitt reist opp fra de døde. Likevel trodde Abraham at dersom Gud hadde sagt at Isak skulle være løftets barn, da ville Gud – på en eller annen måte – holde sitt løfte.

Dette var ikke en overfladisk tro. Det var en dyp, prøvet tillit. En tro som kunne gå opp fjellet, bygge alteret og løfte kniven — fordi han stolte på Guds trofasthet. Tro handler ikke om å forstå alt, men om å kjenne Ham som har gitt løftet – og vite at Han aldri svikter.

EVNEN TIL Å HOLDE FAST

For det andre – Abraham klarte å holde fast ved Guds løfte, selv når alt rundt ham ropte: «Det er for sent!» Bibelen sier at han «ikke var svak i troen, enda han så sin egen kropp var uten kraft – han var omkring hundre år gammel – og at Saras morsliv var dødt» (Romerne 4,19–20).

Omstendighetene sa at det var umulig. Fornuften kunne ikke forklare det. Men likevel står det: «Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte.» Abraham hadde en tro som ikke bygde på det han så med øynene, men på den Gud han kjente – en Gud som alltid holder det Han lover.

Mange tenker at dersom de bare tror sterkt nok, så vil de se raske resultater. Men se på Abraham – troens far. Da Gud ga ham løftet, var han 75 år gammel. Men løftet ble ikke oppfylt før 25 år senere, da han var hundre år! Tro handler ikke om å presse frem raske svar, men om å stole på Guds timing. Ekte tro holder fast, selv når ventetiden blir lang – fordi den er forankret i tillit til en Gud som aldri svikter.

Var Abrahams tro svak fordi det tok tid? Nei – tvert imot. Troen hans var så sterk at han kunne vente, lenge etter at alt menneskelig håp var borte, og likevel ikke gi opp. Sann tro måles ikke i hvor raskt noe skjer, men i om du klarer å stole på Gud når det tar tid. En slik utholdenhet vokser ikke frem av kunnskap alene, men av et nært fellesskap med Gud – en dyp overbevisning om at Han er trofast, selv når vi ikke ser resultatene med en gang.

Å SE FORBI DETTE LIVET

For det tredje – Abrahams tro var ikke begrenset til dette livet. Han så lenger. Han visste at forholdet til Gud ikke ender med døden. Faktisk var det ikke de jordiske løftene som ga ham det største håpet, men det som ventet i evigheten.

Hebreerne 11,10 sier at Abraham «ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper». Og i vers 16 står det at trosheltene «lengtet etter et bedre land – det himmelske». I vers 13 leser vi at de «alle døde i tro, uten å ha fått det som var lovet, men de hadde sett det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden». De levde med blikket festet mot noe større – ikke bare på løfter i tiden, men på evigheten med Gud. Slik tro gir styrke til å vente, utholde og vandre i håpet, selv når man ikke ser alt oppfylt i dette livet.

For disse troens helter var ikke tro et verktøy for raske løsninger. Det store med troen deres var ikke at de fikk alt til å skje raskt – men at de kunne vente lenge og likevel holde fast ved Gud. De hadde blikket rettet mot noe større – mot Noen større. Derfor levde og døde de i tro, med hjertet festet på Gud, selv når løftene fortsatt lå i det fjerne.

Hvis vi skulle beskrive Abrahams forhold til Gud med ett ord, ville det være: tillit. Han stolte på Gud så mye at han bygget hele livet sitt på å adlyde det Gud hadde sagt – selv når alt rundt ham ropte det motsatte. Det er slik ekte tro ser ut: en tro som hviler i Guds trofasthet, og som holder ut – ikke fordi den forstår alt, men fordi den kjenner Gud.

Tro er ikke en mystisk kraft eller en positiv tankegang. Tro er relasjonell tillit. Det er ikke en formel – og det handler ikke om å si de rette ordene på riktig måte. Tro handler om å kjenne og stole på Gud – dypt, personlig og tillitsfullt. Akkurat som Abraham. Akkurat som Noah. Akkurat som alle troens helter i Bibelen. Du trenger ikke å forstå alt. Du trenger bare å kjenne Ham som går sammen med deg.

Den åndelige verdens påvirkning på vår fysiske virkelighet

Mange tenker på bønn som noe symbolsk eller åndelig «på siden» av det som skjer i hverdagen. Men sannheten er at den åndelige verden er mer virkelig – og har større innflytelse på det fysiske livet vårt – enn de fleste er klar over. Det vi ser med våre øyne, begynte ikke i det synlige. Det startet i det usynlige. Hebreerbrevet sier at “… det en kan se, ikke er blitt til av noe synlig …” (Heb 11:3). Når Gud skapte verden så kalte han “… på det som ikke er til, som om det var til …” (Rom 4:17)

Ord er ikke bare lyder som forsvinner ut i luften

Når vi taler, sår vi frø i den usynlige, åndelige verden. Og dersom disse frøene får den pleien og tiden de trenger, vil de bære frukt som blir synlig i den fysiske verden.

I Forkynneren 10:20 finner vi et litt gåtefullt vers som advarer oss: Ikke forbann kongen eller den rike – selv ikke når du er alene på soverommet. Hvorfor det? Fordi “… fuglene under himmelen kan bringe det videre, vingede skapninger kan si fra om det …”.

Jeg tror ikke dette betyr at det bokstavelig talt er fugler på rommet ditt som lytter, men at disse “fuglene” og “vingede skapningene” refererer til åndelige vesener. Det minner oss om at ordene våre ikke bare bærer kraft i den synlige verden, men også i den usynlige. Våre ord setter noe i bevegelse — både i det gode og i det onde.

Guds engler står klare til å handle på dine vegne. Men for at de skal kunne gjøre det, forutsetter det at du taler i tråd med Guds ord. David sier

«Velsign Herren, dere hans engler, dere mektige helter som gjør det han sier, som lyder hans ords røst!» — Salme 103:20

Ord i seg selv bærer skapende kraft. Men når vi ber, og våre ord gjenspeiler Guds løfter, da utløses en enda sterkere skapende kraft i den åndelige verden. Slike bønner åpner døren for Hans inngripen i våre liv.

Å samarbeide med Gud

Profeten Daniel gir oss et kraftfullt eksempel på hvordan bønn og Guds ord samarbeider.I Daniel 9:2 leser vi at han forstod, gjennom profeten Jeremias, at fangenskapet i Babylon skulle vare i 70 år. Med andre ord: Daniel oppdaget Guds vilje gjennom Skriften.

Men han tok det ikke for gitt at det automatisk ville skje. Han tenkte ikke: "Vel, hvis det er Guds plan, så ordner det seg nok av seg selv." Nei – det som fulgte, var en dyp og alvorlig bønn. Han vendte seg til Gud med bønn og faste i sekk og aske (Daniel 9:3). Han stilte seg i gapet og ber om at det Gud har lovet skal bli virkeliggjort.

Dette lærer oss noe viktig: Når vi ser Guds løfter i Hans ord, er det en invitasjon til å be dem ut – ikke bare å vente passivt på at de skal skje. Bønn er måten vi samarbeider med Guds vilje på og åpner døren for Hans handling i våre liv og i verden.

Daniel forstod at selv om noe er et Guds løfte, må det likevel fødes fram i bønn (Dan 9:4-19). Når vi ber i tråd med Hans ord og karakter, da samarbeider vi med Guds vilje, og himmelen begynner å bevege seg.

Frø trenger tid og pleie

Å be er som å så frø inn i den åndelige verden — frø som, når de får tid til å vokse, vil bære frukt og bli synlige i vår fysiske virkelighet.

Da Daniel begynte å be, plantet han et åndelig frø. Men det ga ikke umiddelbart synlig resultat. Likevel ga han ikke opp. Han fortsatte å be og faste i 21 dager – og holdt fast ved løftet han hadde sett i Guds ord. Etter tre uker, kom en engel med svar til ham:

«Frykt ikke, Daniel! For fra første dag du ga deg til å forstå og ydmyket deg for din Gud, er dine ord blitt hørt, og jeg er kommet for dine ords skyld.» — Daniel 10:12

Det er to viktige ting å legge merke til i Daniel 10:12.

• For det første: Daniels ord ble hørt allerede den første dagen.

• For det andre: Engelen sier at han kom på grunn av Daniels ord.

Dette sier oss noe veldig viktig: Våre ord i bønn betyr noe. De setter noe i bevegelse i den usynlige verden. Engelen ble ikke bare sendt fordi Daniel hadde en god intensjon i hjertet – han ble sendt for Daniels ords skyld. 

Det åndelige riket hører hva vi sier. Når vi ber i tro og etter Guds vilje, bærer våre ord kraft og autoritet. Det som starter i det usynlige, vil – i Guds tid – bli synlig i det fysiske.

Men vi får også et innblikk i den åndelige motstanden. En åndelig makt – omtalt som «fyrsten over Persias rike» – hindret engelen i å nå fram med svaret. I hele 21 dager ble han holdt tilbake, helt til Mikael, en av de øverste englene, kom ham til hjelp (Daniel 10:13).

Dette lærer oss at det pågår kamp i den usynlige verden. Bønn handler ikke bare om å snakke – det er åndelig krigføring. Når Daniel fortsatte å be, holdt han den åndelige døren åpen til bønnesvaret kunne bryte gjennom.

Bønn handler ikke om å overbevise Gud om at du virkelig trenger hjelp. Han vet allerede alt og ser situasjonen du står i – bedre enn du selv gjør. Men bønn er å stille seg på Guds side og proklamere Hans vilje inn i situasjonen. Det er å stå fast på Hans løfter og tale ut det Gud har sagt, selv når omstendighetene sier det motsatte.

Når vi gjør dette – når vi ber i tro, i tråd med Guds ord – da påvirker våre ord den virkelige kampen som pågår i det usynlige. For som Paulus skriver:

«For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» — Efeserne 6:12

Bønn er ikke en passiv holdning – det er aktivt trosarbeid. Gjennom bønn samarbeider vi med Gud for å se Hans rike komme og Hans vilje skje, slik som i himmelen, så også på jorden.

Du har en jobb å gjøre

Gud har gitt oss et ansvar – å være Hans representanter på jorden. Vi har en fysisk kropp, og dermed autoritet i den fysiske verden. Samtidig er vi åndelige vesener – skapt med ånd, sjel og kropp. Dette gir oss et unikt privilegium: Vi kan stå i det synlige, men tale inn i det usynlige.

Da Jesus lærte disiplene å be, begynte Han ikke med deres behov – men med Guds vilje:

«La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden slik som i himmelen.» — Matteus 6:9–10

Vår første oppgave i bønn er å tale ut Guds vilje over jorden – over vår by, vår menighet, vår familie og våre omgivelser. Når vi gjør det, åpner vi opp for at Guds rike kan komme nær, og at Hans vilje kan bli virkeliggjort der vi bor.