Frelse tilbys ikke uten forpliktelser

Invitasjonen til å følge Jesus er åpen for alle, men i motsetning til hva noen tror har det å følge Jesus visse forpliktelser. Nei, det er ikke forpliktelsene som frelser oss, men det sier seg jo selv at vi ikke kan påstå at vi følger Jesus hvis vi går i en helt annen retning enn Ham.

Jesus ga klare retningslinjer for de som ville følge Ham, og understreket kostnaden og forpliktelsen som kreves. I vår individualistiske verden så høres kanskje ikke dette så “attraktivt” ut, men popularitet var ikke det viktigste for Jesus. Kallet til å følge Ham var ikke en oppfordring til selvrealisering, men heller en oppfordring til selvfornektelse og etterfølgelse.

"Store folkemengder fulgte Ham. Han vendte seg mot dem og sa: 'Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, til og med sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. Hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og beregner kostnaden for å se om han har nok til å fullføre det – slik at han ikke, etter at han har lagt grunnmuren og ikke er i stand til å fullføre, alle som ser det, begynner å håne ham og sier: ‘Denne mannen begynte å bygge og var ikke i stand til å fullføre’? Eller hvilken konge, som går til krig mot en annen konge, setter seg ikke først ned og vurderer om han er i stand til med ti tusen mann å møte ham som kommer mot ham med tjue tusen? Eller ellers, mens den andre er langt borte, sender han en delegasjon og ber om fredsbetingelser. På samme måte kan ingen av dere være min disippel hvis han ikke gir avkall på alt han har.'"  — Lukas 14:25-33

Når Jesus taler om å hate sin far og mor, er det ikke en oppfordring til å behandle våre foreldre dårlig. På den tiden brukte man slike overdrivelser for å understreke viktige poenger—akkurat som Jesus sier i Matteus 18:9: "… hvis ditt øye får deg til å synde, så riv det ut og kast det fra deg. Det er bedre for deg å gå inn i livet med ett øye enn å ha to øyne og bli kastet i helvetes ild." Slike overdrivelser ble brukt for å understreke viktigheten av et poeng.

I Lukas 14:25-33 er det tydelig at Jesus stiller spesifikke krav til dem som ønsker å følge Ham, og at dette ikke er en beslutning man skal ta uten å tenke gjennom konsekvensene. Flere andre steder bekrefter Jesus samme budskap, og det kommer tydelig frem i Bibelen at det å følge Jesus krever overgivelse (Matteus 10:37-39, Matteus 16:24-25, Markus 8:34, Lukas 9:23).

Noen vil kanskje påstå at dette kun gjelder dem som ønsker å være disipler av Jesus, men Bibelen har ikke forskjellige nivåer av kristne. Det finnes ikke et første nivå hvor man kun tror, og et neste nivå hvor man kan velge å bli en disippel. Ja, vi kan vokse i troen og bli mer og mer lik Jesus, men inngangsporten er at vi ønsker å følge Ham.

Kan jeg leve i synd og fortsatt være frelst?

Jeg har møtt folk som spør "Kan jeg leve i synd og fortsatt være frelst?" og det korte svaret er "Nei!". I Lukas 6:46 spør Jesus: "Hvorfor kaller dere meg 'Herre, Herre,' og gjør ikke det jeg sier?" Med andre ord, å kalle Jesus for Herre skulle ikke bare være en rituell bønn—det krever også at vi adlyder det Han sier. Om man kun kaller Jesus for Herre som en religiøs bekjennelse, uten at det påvirker måten vi lever på, vil vi en dag oppleve å bli stående utenfor himmelporten. Dette skjedde for en gruppe karismatiske “kristne” i Matteus kapittel 7.

Ikke alle som sier til Meg: «Herre, Herre,» skal komme inn i Himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?» Men da skal Jeg bekjenne for dem: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!» — Matteus 7:21-23

Om det å bekjenne Jesus som Herre hadde vært mer enn kun en religiøs bekjennelse for dem Jesus taler om her, ville de ha gjort Guds vilje og ikke drevet med lovløshet.

Løftet om evig liv gis til alle mennesker, og Jesus er sannheten, veien og livet for alle som vandrer på den veien Han viser oss. Men løftet om frelse og evig liv innebærer visse forpliktelser. Hvis vi ikke er villige til å ta imot Guds gave ved å respondere i tro, kan vi heller ikke motta gaven Gud tilbyr.

Historien om den rike unge mannen i Matteus 19:16-22 illustrerer dette godt. Han kom til Jesus fordi han søkte evig liv—noe Jesus kunne gi ham. Men Jesus gir ikke mannen evig liv helt uten videre. Han sier til mannen: “… gå og selg det du eier og gi det til de fattige […] og kom, følg Meg! …” (v. 21). Det Jesus egentlig sa, var at om mannen ønsket å følge Jesus, måtte han være villig til å gi Jesus alt. Men dette hadde ikke mannen lyst til å gjøre, og derfor står det: "… Men da den unge mannen hørte disse ord, gikk han bedrøvet bort, for han hadde stor rikdom …” (v. 22)

Evig liv var tilgjengelig for denne mannen, og i dag er evig liv tilgjengelig for alle som velger å kapitulere og gi Jesus alt. Men på samme måte som denne mannen ikke var villig til å gi Jesus alt, finnes det mennesker i dag som bekjenner Jesus som Herre, men som ikke er villige til å gi Ham alt. Til disse vil Jesus si: "Hvorfor kaller dere meg 'Herre, Herre,' og gjør ikke det jeg sier?" (Luk 6:46).

AKTIV TRO ER KRITERIET

Frelsen er tilbudt alle, men Bibelen har faktisk krav til hvordan den oppnås. Bibelen gjør det klart at tro er nødvendig for frelse:

For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. — Johannes 3:16

For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst. For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. — Romerne 10:9-10

Frelsen er tilbudt alle, men Bibelen har faktisk krav til hvordan den oppnås. Bibelen gjør det klart at tro er nødvendig for frelse. Men hvis vår tro ikke viser seg i våre handlinger, sier Bibelen at vår tro er død—eller med andre ord, nytteløs. Vi kan si at vi tror, men troen vil ikke ha liv i seg til å utrette det den skal—den er død.

For slik som kroppen er død uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger. — Jakob 2:26 (Les 2:14-26 for sammenhengen).

Hvis du hevder å “tro på Jesus” men fortsetter å leve i synd, viser dine handlinger at din tro fortsatt er død. Kanskje du “føler” at du har tro, men uten gjerninger har ikke troen blitt gjort levende. Med andre ord har den ikke blitt aktivert ennå.

Når noen begynner å følge Jesus og lever i henhold til Hans instruksjoner, går deres tro fra å være passiv til aktiv. Den går fra å være en teori om Jesus til en aktiv virkelighet i vedkommendes liv. Når troen på denne måten blir knyttet sammen med måten vi lever på, sier Bibelen at vår tro blir “… gjort fullkommen …”.

Ser du at troen virket sammen med gjerningene hans, og at troen ble gjort fullkommen ut fra gjerningene? — Jakob 2:22

Hvis vi virkelig tror på Jesu budskap, vil det være en respons fra vår side som viser at vi tror budskapet vi har hørt. Da taler ikke Bibelen om en passiv tro som ikke kan ses i måten vi lever på—da taler den om en tro som “… virker sammen med våre gjerninger …”.

Hvis du står midt i veien og jeg ser en lastebil komme, og jeg roper til deg: "Gå ut av veien, det kommer en lastebil!" er det ikke nok å bare tro på det jeg sier. Hvis du hører meg, men velger å bli stående i veien, vil du bli påkjørt uansett om du trodde meg eller ikke. Invitasjonen til å følge Jesus er gitt til alle, men den har betingelser. Du kan ikke følge Jesus og samtidig gå i motsatt retning av hvor Han er på vei. Dette betyr at du ikke kan følge Jesus og fortsette å leve i synd.

Dette betyr ikke at du ikke er frelst om du faller i synd, men hvis ikke din motivasjon er å adlyde Jesus, går du ikke i samme retning som Ham. Hvis du faller i synd, kan du bekjenne den, og Han har lovet å tilgi oss og rense oss fra all urett (1. Joh 1:9). Men hvis du ønsker å fortsette å synde mens du følger Jesus, må du ta et valg: vil du følge synden eller Jesus?

Hva er mest effektivt?

Ofte hører man om fantastisk resultater i fra kampanjer og korstog, men er dette den beste måten å nå verden på?

Kampanje-møter har i mange år vært en vanlig måte å nå mennesker med evangeliet på. Man leser med stor interesse om salvede forkynnere som har store korstog og man kan ikke annet enn å glede seg når man ser bilder fra store møter hvor tusenvis tar imot Jesus.

Undersøkelser viser at de fleste som blir frelst på slike kampanjer forlater troen kort tid etter at de ble frelst. Organisasjoner som arbeider med slik kampanjer, forsøker derfor å få lokale menigheter involvert, slik at de som blir frelst blir inkludert i lokale fellesskaper. Man har også oppfølgnings ressurser for å hjelpe dem på veien.

Her hjemme i Norge har vi også sett en oppblomstring når det kommer til evangelisasjon og det gleder meg at evangelistens tjeneste har kommet mer i fokus. Men samtidig må vi også innrømme at det er mange av dem som blir frelst som fort forlater troen igjen.

Jeg er absolutt ikke imot kampanjer og evangelisasjon, og om de kan kombineres med gode oppfølgnings-ressurser og lokale menigheter er det bra. Men når man ser tusener kommer fram til forbønn på kampanjer, eller hører om hundrevis som har bedt en frelsesbønn takket være gateevangelisasjon, kan man fort tenke at dette er den mest effektive måte å drive misjon på — men det stemmer faktisk ikke.

Jesu strategi

Da Jesus gav misjonsbefalingen, gav Han oss også den mest effektive strategien — nemlig å gjøre folk til disipler.

Utfordringen er at kampanjer gir UMIDDELBARE resultater og et fokus på å gjøre disipler gir LANGSIKTIGE resultater — og hvis vi skal være ærlige er umiddelbare resultater ofte mer fristende en langsiktige resultater.

Vi må allikevel huske at vårt oppdag ikke kun er å få folk til å si «Ja» til Jesus — nei, vi skulle gjøre dem til disipler. Ja, selvfølgelig begynner det med at de tar imot Jesus, men om vi stopper her er ikke jobben gjort.

Om vårt fokus kun er å få folk frelst, uten noen plan for hvordan de skal bli disippelgjort, vil resultatet bli at de fleste av dem som «blir frelst» ikke blir bevart. Noen tenker kanskje at det å få dem med i menigheten er nok, men folk blir ikke disippelgjort ved å gå på møter.

Å gjøre mennesker til disipler krever både tid og energi. Siden de fleste av oss verken har overskudd av tid eller energi, blir det å bruke tid sammen med nyfrelste noe som kun skjer når de kommer til menighetens møter — men da skal vi jo også hilse på alle de andre som er der også.

Om man ønsker å gjøre mennesker til disipler, må man bruker tid sammen med vedkommende på tomannshånd. Det krever at man tar seg tid til å snakke om livet, utfordringer og vandringen med Jesus. Kanskje du tenker at dette høres ut som noe som tar mye tid og krefter? Vel, men det er dette vi er kalt til å gjøre.

Hvorfor er det å gjøre disipler mer effektivt?

For ledere er det ofte enklere å bare gjøre tingene selv, enn å bruke tid på å lære opp andre. Men om en ikke delegerer arbeidsoppgavene og bruker tid på å lære opp andre blir man fort utbrent.

Når jeg taler om det å gjøre disipler, mener jeg ikke at dette kun er pastorens eller ledernes ansvar. Målet er å trene opp disipler som igjen trener opp nye disipler.

Dette tar tid i begynnelsen, men i det lange løp vil det faktisk lette arbeidsbyrden for menighetens ledelse. På sikt vil dette bli en menighet hvor alle tar ansvar for å vinne sine venner og kjente for Jesus, og hvor medlemmene selv tar ansvar for å følge opp de som blir frelst.

Selv om en slik menighet vokser langsommere i begynnelsen, vil man på denne måten legge en grunnvoll som gjør at veksten fortere og fortere vil ekspandere — uten at lederne blir nedlesset med arbeidsoppgaver.

I det lange løp så er et fokus på å gjøre disipler mye mer effektivt enn å bare tenker "medlemmer".

En god illustrasjon på dette er diagrammet over. Menighet «A» er en menighet med hovedfokus på å få folk frelst, men som ikke tar seg tid til å trene dem til å bli disipler. Resultatet er at de som blir frelst kanskje kommer på møtene, men de blir ikke utrustet til selv å vinne og trene sine venner til å bli disipler.

Menighet «B» søker også å få folk frelst, men deres hovedfokus er at de som blir frelst skal blir gjort til disipler som igjen gjør andre til disipler. Dette tar mer tid i begynnelsen, men etter hvert som flere og flere er blitt utrustet begynner veksten å eksplodere.

I løpet av 10 år vil faktisk menighet «B» være mye større enn menighet «A», selv om menighet «A» de første årene vokste mye fortere. Dette er den potensielle kraft som ligger i det å fokusere på å gjøre disipler.

Når man kun fokuserer på å få folk frelst vil man legge folk til menigheten, og det er selvfølgelig bra at folk blir lagt til felleskapet. Men når man tar seg tid til å disippelgjøre dem som blir frelst vil man oppleve en multipliserende vekst. Det vil gå litt langsommere i begynnelsen, men plutselig eksploderer det.

Et kall til å gjøre disipler

Matteus 28:18-20

Da Jesus hadde sin siste jordiske samling med disiplene sine, gav Han dem det vi i dag kaller «misjonsbefalingen». Dette var arbeidsbeskrivelsen deres — instruksen for hva de skulle bruke tiden til mens de ventet på at Han skulle komme igjen.

Kjernen i den arbeidsbeskrivelsen var at de skulle gjøre folk til disipler og lære dem å holde alt det Han hadde befalt. De skulle med andre ord ikke kun «verve tilhengere». Deres mål skulle ikke kun være å få folk til å «tro» på Jesus — de skulle gjøre folk til disipler som fulgte Jesus.

Når vi leser i Apostlenes Gjerninger, ser vi at de tok Jesu befaling på alvor. De som tok imot ordet ble ikke passive menighetsmedlemmer, for når menigheten vokste står det at «... tallet på disiplene økte stadig ...» (Apg 6:7). Dette var ikke folk som kun ble frelst på grunn av menighetens kule lovsangsband — det var folk som holdt «... urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet ...» (Apg 2:42).

I løpet av de neste århundrene gikk denne lille gruppen av disipler fra å være en liten gruppe jøder til å bli en massiv bevegelse som ikke kunne ignoreres. Men hva var det som gjorde at de vokste så raskt? Det var heller ikke bare i begynnelsen at veksten var eksplosiv — den eksplosive veksten fortsatte i flere hundre år.

Selvfølgelig tror jeg veksten var et resultat av Den Hellige Ånds virke iblant dem, men jeg tror også nøkkelen var at de faktisk gjorde det Jesus hadde befalt dem — de gjorde folk til disipler.

Forfølgelse

På grunn av forfølgelse var det ikke lett å være en kristen de første 300 år. Å bli en kristen var på den tiden ikke noe man ble fordi det var kult, eller fordi menighetene var så «relevante». Budskapet som de forkynte var heller ikke tilpasset kulturen de levde i. Paulus sier at det de forkynte, var for «... jøder et anstøt og for grekere en dårskap ...» (1. Kor 1:23).

Å bli frelst var med andre ord ikke en spontan avgjørelse man gjorde i et «ettermøte», mens lovsangsbandet spilte litt følelsesladet musikk. Alle var klar over at å bli en kristen var en avgjørelse som ikke ville bli godt mottatt i samfunnet generelt — og kanskje lå det en skjult velsignelse her. Dette var jo en effektiv måte å filtrere ut dem som ikke var villige til å ta sitt kors opp og følge Jesus (Matt 16:24).

Er alle kristne disipler?

Noen tenker nok at det å være en kristen er det samme som det å være en disippel — og det burde det være, men dessverre er ikke dette alltid tilfelle.

I dag er det «kristne» som sier de tror på Jesus, men som egentlig ikke er villige til å følge Jesus. Ja, de kaller seg kristne, sier de tror på Jesus og kommer i menigheten på søndagen, men i hverdagen er de ikke villige til å «... fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge Meg ...» (Luk 9:23).

Når det å bli en kristen ikke koster noe, og budskapet vi forkynner ikke stiller folk på valg, da blir det lett for folk å hoppe på lasset uten egentlig å være villig til å bli en disippel. Dette tror jeg har vært med på å fylle menigheten med «ugress» (Matt 13:24-30), og dette ugress kveler sann åndelig vekst.

I dag har vi gjort det så «lett» å bli en kristen at mange har hoppet på lasset uten å ha regnet ut kostnaden. Man skal bare be en frelsesbønn og så er saken i orden — men det står ingenting i Bibelen om å be en frelsesbønn. Det står om å bekjenne Jesus som Herre (Rom 10:9-10), det står om å være villig til å fornekte seg selv og være villig til å følge Jesus (Matt 16:24), men ingen steder blir det å bli frelst presentert som noe som ikke vil koste oss noe.

Ja, vi er frelst av nåde og det er ikke noe vi kan gjøre oss fortjent til, men det betyr ikke at man kan bli en kristen og bare fortsette å leve slik som man selv vil. Man kan ikke være en kristen og være sin egen Herre. Man må være villig til å følge og å adlyde en ny Herre — Jesus Kristus.

Vi vet nok at det å være en «disippel» av Jesus betyr at man faktisk må være villig til å følge Ham i hverdagen. Men er det å følge Jesus et krav, selv om man bare ønsker å være en «kristen». Jeg tror mange i dag (kanskje litt ubevisst) har separert det å være en «kristen» og det å være en «disippel».

Man sier at det å bli en kristen er lett! Jesus betalte prisen, så nå er det bare å be en frelsesbønn også er saken i orden. Det å fornekte seg selv og ta opp sitt kors er kun noe som gjelder for dem som ønsker å være disipler av Jesus. Men Bibelen skiller ikke det å være kristen fra det å være en disippel. Tvert imot sier Bibelen at «kristen» var noe de som allerede var disipler ble kalt (Apg 11:26).

I dag har vi snudd dette på hode, hvor det å bli en kristen er det man først blir, og når man begynner å ta troen mer på alvor så kan man kalle seg en disippel. I Bibelen er det ikke «A» og «B» kristne — det er kun en type kristne og det er dem som har gjort Jesus til Herre.

Disipler = Multiplikasjon

Kanskje du nå lurer på hva dette har å gjøre med den vedvarende eksplosive veksten kristendommen hadde de første par hundre år — og svaret er ganske enkelt.

Om du gjør folk til «kristne» som kun tror på Jesus, men hvor hverdagen stort sett er fylt opp av deres egen agenda. Da vil menigheten fylles med passive medlemmer som «tror» på Jesus, men deres hverdag bærer ikke preg av at de «følger» Jesus.

Om du gjør folk til «disipler», vil det å adlyde Jesus bli en naturlig del av deres hverdag — det er jo Han som er deres Herre. De vil aktivt søke å få dele sin tro med andre, for det er jo noe deres Mester ønsker de skal gjøre. De blir ikke passive medlemmer, men tar aktivt del i fellesskapet, i lydighet mot Ham som de er disipler av.

Et fellesskap fyllt av disipler vil derfor vokse, og veksten vil ikke kun avhenge av hvor salvet pastoren er — for alle vil bidra til veksten ved at alle aktivt tar del i oppdraget. Men i dag godtar vi det å være et passivt medlem som OK. Vi ønsker selvfølgelig at alle skal ta aktivt del i fellesskapet, men om noen kun velger å komme hver søndag, er det OK.

Jeg tror vi trenger å komme tilbake igjen til modellen vi ser i Apostlenes Gjerninger. Der var det å være en kristen det samme som å være en disippel av Jesus — en som er villig til å følge Jesus i hverdagen. Vi må være ærlige med folk og si at om de ønsker å bli en kristen er det en pris å betale — det er et kors å bære.