Et kall til å gjøre disipler

Matteus 28:18-20

Da Jesus hadde sin siste jordiske samling med disiplene sine, gav Han dem det vi i dag kaller «misjonsbefalingen». Dette var arbeidsbeskrivelsen deres — instruksen for hva de skulle bruke tiden til mens de ventet på at Han skulle komme igjen.

Kjernen i den arbeidsbeskrivelsen var at de skulle gjøre folk til disipler og lære dem å holde alt det Han hadde befalt. De skulle med andre ord ikke kun «verve tilhengere». Deres mål skulle ikke kun være å få folk til å «tro» på Jesus — de skulle gjøre folk til disipler som fulgte Jesus.

Når vi leser i Apostlenes Gjerninger, ser vi at de tok Jesu befaling på alvor. De som tok imot ordet ble ikke passive menighetsmedlemmer, for når menigheten vokste står det at «... tallet på disiplene økte stadig ...» (Apg 6:7). Dette var ikke folk som kun ble frelst på grunn av menighetens kule lovsangsband — det var folk som holdt «... urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet ...» (Apg 2:42).

I løpet av de neste århundrene gikk denne lille gruppen av disipler fra å være en liten gruppe jøder til å bli en massiv bevegelse som ikke kunne ignoreres. Men hva var det som gjorde at de vokste så raskt? Det var heller ikke bare i begynnelsen at veksten var eksplosiv — den eksplosive veksten fortsatte i flere hundre år.

Selvfølgelig tror jeg veksten var et resultat av Den Hellige Ånds virke iblant dem, men jeg tror også nøkkelen var at de faktisk gjorde det Jesus hadde befalt dem — de gjorde folk til disipler.

Forfølgelse

På grunn av forfølgelse var det ikke lett å være en kristen de første 300 år. Å bli en kristen var på den tiden ikke noe man ble fordi det var kult, eller fordi menighetene var så «relevante». Budskapet som de forkynte var heller ikke tilpasset kulturen de levde i. Paulus sier at det de forkynte, var for «... jøder et anstøt og for grekere en dårskap ...» (1. Kor 1:23).

Å bli frelst var med andre ord ikke en spontan avgjørelse man gjorde i et «ettermøte», mens lovsangsbandet spilte litt følelsesladet musikk. Alle var klar over at å bli en kristen var en avgjørelse som ikke ville bli godt mottatt i samfunnet generelt — og kanskje lå det en skjult velsignelse her. Dette var jo en effektiv måte å filtrere ut dem som ikke var villige til å ta sitt kors opp og følge Jesus (Matt 16:24).

Er alle kristne disipler?

Noen tenker nok at det å være en kristen er det samme som det å være en disippel — og det burde det være, men dessverre er ikke dette alltid tilfelle.

I dag er det «kristne» som sier de tror på Jesus, men som egentlig ikke er villige til å følge Jesus. Ja, de kaller seg kristne, sier de tror på Jesus og kommer i menigheten på søndagen, men i hverdagen er de ikke villige til å «... fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge Meg ...» (Luk 9:23).

Når det å bli en kristen ikke koster noe, og budskapet vi forkynner ikke stiller folk på valg, da blir det lett for folk å hoppe på lasset uten egentlig å være villig til å bli en disippel. Dette tror jeg har vært med på å fylle menigheten med «ugress» (Matt 13:24-30), og dette ugress kveler sann åndelig vekst.

I dag har vi gjort det så «lett» å bli en kristen at mange har hoppet på lasset uten å ha regnet ut kostnaden. Man skal bare be en frelsesbønn og så er saken i orden — men det står ingenting i Bibelen om å be en frelsesbønn. Det står om å bekjenne Jesus som Herre (Rom 10:9-10), det står om å være villig til å fornekte seg selv og være villig til å følge Jesus (Matt 16:24), men ingen steder blir det å bli frelst presentert som noe som ikke vil koste oss noe.

Ja, vi er frelst av nåde og det er ikke noe vi kan gjøre oss fortjent til, men det betyr ikke at man kan bli en kristen og bare fortsette å leve slik som man selv vil. Man kan ikke være en kristen og være sin egen Herre. Man må være villig til å følge og å adlyde en ny Herre — Jesus Kristus.

Vi vet nok at det å være en «disippel» av Jesus betyr at man faktisk må være villig til å følge Ham i hverdagen. Men er det å følge Jesus et krav, selv om man bare ønsker å være en «kristen». Jeg tror mange i dag (kanskje litt ubevisst) har separert det å være en «kristen» og det å være en «disippel».

Man sier at det å bli en kristen er lett! Jesus betalte prisen, så nå er det bare å be en frelsesbønn også er saken i orden. Det å fornekte seg selv og ta opp sitt kors er kun noe som gjelder for dem som ønsker å være disipler av Jesus. Men Bibelen skiller ikke det å være kristen fra det å være en disippel. Tvert imot sier Bibelen at «kristen» var noe de som allerede var disipler ble kalt (Apg 11:26).

I dag har vi snudd dette på hode, hvor det å bli en kristen er det man først blir, og når man begynner å ta troen mer på alvor så kan man kalle seg en disippel. I Bibelen er det ikke «A» og «B» kristne — det er kun en type kristne og det er dem som har gjort Jesus til Herre.

Disipler = Multiplikasjon

Kanskje du nå lurer på hva dette har å gjøre med den vedvarende eksplosive veksten kristendommen hadde de første par hundre år — og svaret er ganske enkelt.

Om du gjør folk til «kristne» som kun tror på Jesus, men hvor hverdagen stort sett er fylt opp av deres egen agenda. Da vil menigheten fylles med passive medlemmer som «tror» på Jesus, men deres hverdag bærer ikke preg av at de «følger» Jesus.

Om du gjør folk til «disipler», vil det å adlyde Jesus bli en naturlig del av deres hverdag — det er jo Han som er deres Herre. De vil aktivt søke å få dele sin tro med andre, for det er jo noe deres Mester ønsker de skal gjøre. De blir ikke passive medlemmer, men tar aktivt del i fellesskapet, i lydighet mot Ham som de er disipler av.

Et fellesskap fyllt av disipler vil derfor vokse, og veksten vil ikke kun avhenge av hvor salvet pastoren er — for alle vil bidra til veksten ved at alle aktivt tar del i oppdraget. Men i dag godtar vi det å være et passivt medlem som OK. Vi ønsker selvfølgelig at alle skal ta aktivt del i fellesskapet, men om noen kun velger å komme hver søndag, er det OK.

Jeg tror vi trenger å komme tilbake igjen til modellen vi ser i Apostlenes Gjerninger. Der var det å være en kristen det samme som å være en disippel av Jesus — en som er villig til å følge Jesus i hverdagen. Vi må være ærlige med folk og si at om de ønsker å bli en kristen er det en pris å betale — det er et kors å bære.