Verdslighet og vekkelse

Det er ikke så ofte man hører om det å være «verdslig» lengre, men når man leser gammel vekkelseslitteratur er dette noe det ble advart mye imot. Da var advarslene ofte forbundet med om man gikk til dans, hørte på radioen, eller senere om man gikk på kino.

I dag smiler vi ofte litt av slike holdninger og tenker «huff, så loviske de var på den tiden». Samtidig kan man ikke fornekte at vekkelsespredikanter som Charles Finney og Evan Roberts hadde en åndskraft vi har mistet i dag. I vårt eget land har vi forkynnere som Hans Nielsen Hauge, og når man leser hans bøker ser man en tydelig vektlegging på det å leve hellig og ikke la seg besmitte av denne verden.

Er det så nøye?

Da jeg var ung kan jeg huske at mange av de eldre i menigheten ikke var særlig begeistret over musikken jeg og mine venner spilte. De mente den var for «verdslig», mens vi svarte som Larry Norman: «Why should the devil have all the good music». Nå tror jeg ikke verdslighet har med musikkstil å gjøre, men hva vil det egentlig si å være «verdslig». De advarsler Bibelen har når det kommer til «verdslighet» er såpass drastiske at jeg tror det er viktig å tenke igjennom hva de egentlig betyr.

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende! — Jakob 4:4

Jakob sier rett ut at «... den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!». Det er ganske sterke ord, som vi ikke bør være likegyldige til. Når jeg leser Jakob 4:4 kan jeg ikke la være med å tenke: «Er det mulig å kalle seg kristen, men i virkeligheten være Guds fiende?».

I Johannes Åpenbaring sier Jesus til menigheten i Laodikea at «... fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil Jeg spy deg ut av Min munn ...» (Åp 3:16). La du merke til at dette var noe Jesus sa til en menighet. Vi kan godt forstå at Jesus var irritert på menigheten i Tyatira. De aksepterte jo «profetinnen» Jesabel, som ledet folk inn i hor og avgudsdyrkelse. Det er også tydelig at det var problemer i menigheten i Pergamon, for de holdt fast både på Bileams og nikolaittenes lære. Selv om man ikke helt vet hvem disse var, kommer det frem at både Bileams og Nikolaittenes lære hadde med umoral å gjøre.

Men til menigheten i Laodikea står det verken om falske profeter, umoral eller avgudsdyrkelse — de var bare lunkne. Men dette var så alvorlig at Jesus sa Han ville spy dem ut av sin munn. Man gremmes når man hører om pastorer som vært utro, eller når aviser skriver om kristne ledere som har vært involvert i pengeskandaler. Men gremmes vi over menigheter som har blitt lunke? Menigheter som sier «... vi er rike, har fått overflod og har ikke behov for noe ...», men som mangler Guds kraft.

Hva er «verdslighet»?

Hva vil det si å være «verdslig»? Har det med musikk eller klesstil å gjøre? Kan man spille kort, uten å være verdslig? Jeg tror ikke verdslighet har verken med hvilken type musikk man hører på eller om man går i moderne klær — men samtidig tror jeg både musikk og klesstil kan være symptomer på verdslighet. Ikke på grunn av rytmen i musikken eller fasongen på klærne, men på grunn av holdningen som ligger bak.

Elsk ikke verden eller de ting som er i verden. Hvis noen elsker verden, er vår Fars kjærlighet ikke i ham. For alt som er i verden, kjøttets lyst, øynenes lyst og stoltheten i livet, er ikke av vår Far, men av verden. — 1. Johannes 2:15-16

Det er ikke verden i seg selv som er problemet, men hvor du har din kjærlighet. Johannes kommer med en sterk advarsel imot det å «elske verden» og det å elske «de ting» som er i verden.

Menigheten i Efesos var en god menighet, men de hadde ett problem — de hadde forlatt sin første kjærlighet og hvor vi har vår kjærlighet er noe som betyr veldig mye for Gud. Jesus sier det største og første bud er å «... elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand ...» (Matt 22:37). Han ønsker med andre ord ikke å dele din kjærlighet med noen. I Matteus 6:24 sier Jesus at «... Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre ...». Kjærlighet til verden har ikke med om du benytter deg av denne verden eller ikke, men om hvor mye ditt liv i denne verden betyr for deg. Jesu ord til dem som ønsket å være Hans disipler var klare å tydelige:

«Hvis noen kommer til Meg og ikke hater sin far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan han ikke være Min disippel. — Lukas 14:26

Jesus mener ikke vi skal behandle vår familie dårlig, eller hate det liv Gud har gitt oss. Spørsmålet er: «Hva betyr mest for deg?». Om du må velge mellom Jesus eller verdens rikdom — hva vil du velge? Jesus visste at om noen ønsket å være Hans disippel, ville det bety motstand og forfølgelse — derfor la han kortene på bordet med det samme. Om man ønsker å bli populær i denne verden bør man ikke velge å bli en disippel av Jesus.

Da Paulus forkynte evangeliet la han også alle kortene på bordet og skjulte ikke at om man ønsket å bli en kristen så ville det også innebære prøvelser. Han oppmuntret de nye troende i Lystra, Ikonium og Antiokia, til å holde fast, samtidig som han rett ut også sa at «... vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler ...» (Apg 14:22). Til de kristne i Tessaloniki sa Paulus at «... Vi sa det også til dere på forhånd, da vi var hos dere, at vi kom til å lide trengsel ...» (1 Tess 3:4).

Det «verdslige» mennesket elsker det denne verden kan tilby og fester sin tillit til det den kan gi. De sier vi er trygge fordi vi bor i et godt land. Blir vi syke har vi dyktige doktorer, mister vi jobben har vi arbeidsledighetstrygd og når vi blir gamle vil vår pensjon forsørge oss.

Fritiden fylles med den underholdning og aktiviteter vi velger selv og i tillegg har vi religiøse alternativer for de som måtte ønske det. Nyt livet og sørg for din egen lykke og fremgang. Men hva om noen skulle påstå at alt det gode som vi forbinder med dette livet ikke er av noen verdi sammenlignet med de himmelske skatter? Ja, da er man virkelighetsfjern og har mistet bakkekontakten.

Jeg sier ikke at det er feil å ha det godt, men spørsmålet er «hva er det du lever for?». Lever du for hva denne verden kan gi deg? Eller som Johannes sier «... kjøttets lyst, øynenes lyst og stoltheten i livet ...» (1 Joh 2:16), eller er ditt fokus her i livet å heller samle deg skatter i Himmelen «... hvor verken møll eller rust ødelegger, og hvor tyver ikke bryter seg inn og stjeler ...» (Matt 6:19-21).

Om du elsker Gud vil du også frykte Ham!

Jesus sa: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand.» (Matt. 22, 37)

Vi har til en viss grad forstått at det er viktig å elske Gud, og vi har hørt mye om at Gud elsker oss veldig høyt - akkurat slik som vi er. Men mange har vanskeligere for oss å forstå hvordan Guds Ord samtidig sier vi skal frykte Gud. Spesielt når de leser avsnitt som Lukas 12:5 hvor Jesus sier: «Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for Ham som etter å ha drept noen, har makt til å kaste i helvete. Ja, Jeg sier dere: Ham skal dere frykte!»

Sannheten i Guds ord er at vi skal både elske og frykte Gud om vi ønsker et velsignet liv i samfunn med Ham! Salem 25:14 sier at: «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter Ham.»

Selv om ordet «frykt», for mange høres negativt ut, har Bibelen svært mange flotte løfter knyttet til det å frykte Gud. Ordspråkene 1:7: sier at «Å frykte HERREN er begynnelsen til kunnskap» og Salme 111:10 bekrefter dette ved å si «Å frykte HERREN er opphav til visdom, alle som gjør det, har god forstand.»

I vår tid blir det «å frykte noen» sett på som en motsats til det «å være glad i noen», men i Bibelen blir ikke dette presentert som motsetninger. Noen sier at vi ikke lengere trenger å frykte Gud — det var noe de gjorde i Det gamle testamente. Jesus kom med kjærlighet og nåde og presenterte Gud som en far som elsker oss! Men det var nettopp Jesus som sa at vi skulle frykte Gud!

Mange siterer 1. Johannes 4:18 hvor det står at «I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten». Så skal man frykte Gud eller ikke? Og hvordan kan man frykte Gud når Gud som er kjærlighet driver frykten ut?

Hemmeligheten er at når vi elsker og frykter Gud, frykter vi ikke noe annet! Guds kjærlighet driver frykten ut, og vi er trygge i alle omstendigheter - Jesus sendte sine disipler ut og fortalte dem: Jeg sender dere som lam blant ulver! Selv da behøvde de ikke å frykte! (Luk. 10,3).

Paulus sa at Gudsfrykt er «nyttig til alt», og det er gudsfrykt som skaper hellighet i våre liv — vi frykter Gud nok til å holde oss borte fra synd i våre liv. Det var denne Gudsfrykt som gjorde at Josef ikke ville ligge med Potifars kone. Da hun kom for å friste ham sier Josef: «Hvordan kan jeg gjøre en så stor ondskap og synde mot Gud?»

Gudsfrykten er et vern imot alt som kan ødelegge vårt forhold til Gud. Derfor sier også Ordspråkene 8:13 at «Å frykte HERREN er å hate det onde.»

John Bevere forteller om et sterkt møte han hadde med en berømt evangelist i USA for noen år siden. Denne forkynneren hadde hatt en stor tjeneste og vunnet mange for Jesus, men han falt i synd og havnet i fengsel. Der fikk han et sterkt møte med Jesus, og han sendte bud på Bevere som han kjente. Da han møtte ham sier evangelisten: «Det var Guds nåde at jeg kom i fengsel, for hadde jeg fortsatt i den tjenesten som jeg var i, hadde jeg havnet i helvete!» Dette sjokkerte Bevere som kjente godt til den sterke tjenesten denne evangelisten hadde hatt. Derfor spurte han: «Når var det at du mistet kjærligheten til Jesus?» og forkynneren svarte: «Jeg mistet ikke kjærligheten til Jesus! Jeg elsket Jesus hele tiden, men jeg fryktet ikke Gud. Jesus hadde ikke autoriteten i mitt liv og var ikke min Herre.» Han fortsatte med å si: «Det er millioner av amerikanere som er akkurat som jeg var. De kaller Jesus deres frelser og elsker ham, men de frykter ham ikke og adlyder ham ikke som deres Herre!»

I dag er det mange som omtaler Gud og Jesus, nærmest som om de skulle ha et «kameratslig» forhold. De snakker om Gud som om han var en gammel bestefar, og forkynnere kan si at når vi ser Guds kjærlighet kan vi «hoppe opp i fanget på vår Far.» Det er sant at Gud er vår kjærlige Far og vi behøver ikke ha et anstrengt forhold til Ham. Men samtidig så tror jeg dette er en farlig trend. Selv om Gud er en kjærlig Far må vi ikke ha et lettsindig forhold til ham. Når Nehemias ber i Nehemiah 1:5 sier han: «Å, HERRE, himmelens Gud, du store og skremmende Gud, som holder pakten og viser kjærlighet mot alle som elsker deg og holder dine bud.»

I Det nye testamente står det i Hebreerbrevet 12:28 at vi med takk skal gjøre «...vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud. For vår Gud er en fortærende ild.» Peter sier rett ut i 1. Peter 2:17 at vi skal frykte Gudog Paulus sier til menigheten i Filippi at de skal «... arbeid på deres egen frelse med frykt og beven!» (Fil. 2, 12-13).

Da Johannes, disippelen som Jesus elsket, møtte Jesus i Johannes Åpenbaring 1:17 sier han at «Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene Hans». Når vi leser om forkynnelsen til alle folkeslag, ved tidenes avslutning, står det i Johannes Åpenbaring 14:7 «Frykt Gud og gi ham ære, for timen for hans dom er kommet.»

Selv om vi har tatt i mot frelsen og fått vår synd renset bort i Jesu blod, skal vi alle en dag gjøre regnskap for våre liv. Paulus skriver til de kristne i Korint sier han at : «... vi skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort ved kroppen, etter det han har gjort, enten godt eller ondt. Når vi da kjenner frykten for Herren, overtaler vi mennesker. . .» (2. Kor 5:10-11).

Ja, vi skal få vår belønning der, men vi skal også stå til regnskap for de negative ting. Jesus sa i Matteus 12:36 at «Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag.»

La meg avslutte med å si: «Du vil tjene ham du frykter!» Dersom du frykter Gud vil du tjene ham. Hvis du frykter mennesker vil du tjene mennesker. Verdens viseste mann, Salomon, uttrykker seg på denne måten i Forkynneren 12, 13: «Frykt Gud og hold hans bud!» Da lever du i visdom og daglig velsignelse — da sier David at du vil ha et fortrolig samfunn med Gud!

La din kjærlighet til Jesus være preget av ærefrykt og respekt, og som Peter sier «... hellige Gud som Herre i deres hjerter.» (1. Pet. 3, 15).

Hvor ble det av vekkelsesforkynnelsen?

Det er lenge siden vi har opplevd en gjennomgripende vekkelse i Skandinavia. Mange ber om at det skal skje, og det er en sterk bønnevekkelse på gang, men parallelt med bønnen må også vekkelsesforkynnelsen løftes frem.

Mye av dagens forkynnelse er fokusert på hvordan JEG kan få det bedre, hvordan Gud vil velsigne MEG og hjelpe MEG til å se hvor fantastisk JEG er. Om slik forkynnelse ikke bygger på et fundament av omvendelse og overgivelse til Kristus, blir resultatet lett en selv-sentrert kristendom. En forkynnelse folk fort tar imot med glede, men som mangler den nødvendige dybde til å kunne holde stand når troen prøves.

Søvndyssende forkynnelse

En forkynnelse som bygger opp under folks komfort kan fort gjøre oss døsige og for mye komfort kan fort resultere i søvn — men vekkelsesforkynnelse er aldri ”søvndyssende”. Den kan heller sammenlignes med en irriterende vekkerklokke som røsker folk ut av søvnen — og det er det ikke alle som liker.

Hebreerbrevet 4:12 sier at ”... Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.” Når Ånden levendegjør forkynnelsen vil den trenge igjennom menneskers selvrettferdighet, overbevise om synd og stille folk på valg.

Ja, det er Den Hellige Ånd som overbeviser om synd, men det er vi som må åpne munnen og la Guds Ånd tale gjennom oss. Når vi gjør det, vil Den Hellige Ånd ta de ord vi har talt og levendegjøre dem, slik at de trenger inn i menneskers hjerte. Responsen vil da ofte være den samme som på pinsefestens dag. Da Peter forkynte, står det at det ”... stakk dem i hjertet ...” og resultatet var at folket spurte ”Hva skal vi gjøre, brødre?”.

Peters tale var klar og tydelig. Det var ikke bare å be en bønn, og så var alt OK. De måtte være villig til å omvende seg og bekrefte dette ved å la seg døpe. Deretter står det at han formante dem til å la seg ”... frelse fra denne vrangsnudde slekten ...”.

Mørkemenn og svovelpredikanter

Det er ingen tvil om at de tidligere lutherske legpredikantenes klare budskap brakte frelse og forvandling til bygder og byer i Norge. De fulgte i fotsporene av Hans Nielsen Hauge og det skapte ikke bare fred og glede når disse predikanter kom. De ble kalt både mørkemenn og svovelpredikanter av prester og andre som ikke likte at deres liv ble kritisert. Men de brakte liv og fred til mange syndere og familier ble forvandlet. I deres fotspor ble det også økonomisk velstand og mange levedyktige og blomstrende bedrifter ble startet.

Etter krigen begynte ting gradvis å endre seg og Hallesbys vekkelsesbudskap på radio i 1953 skapte et skille i norsk kristenhet. Talen fikk navnet ”Helvetestalen” og mange var redde for å støtte denne talen. Folk begynte å si ting som at ”vi kan jo ikke skremme folk til himmelen.”

Karismatiske strømninger

Samtidig begynte velstanden å blomstre i landet og mange kristne ble også influert av mer pinse-karismatiske strømninger. Det fulgte mye godt med dette, men samtidig vokste det også frem et større fokus på ”hva Herren kan gjøre for meg” enn ”hva kan jeg gjøre for Herren”.

Det snek seg også inn en holdning om at lov og evangelium tilhørte den ”gamle” forkynnelsen. Nå i denne nye Åndsutgytelsens tid var det tegn og under som gjaldt. Bare det skjer mye tegn og under, så vil vekkelsen komme! Men det kom ingen landsomfattende vekkelse som resultat av dette.

Det er viktig at helbredelse og tegn og under følger evangeliets forkynnelse, da det kan bekrefte evangeliet for mange — men det alene vil ikke gi noen varig menighetsvekst. Jeg har drevet misjon i Afrika i mange år og sett mange store mirakler skje både i små og store møter og kampanjer. Men jeg kan også bevitne at dette nesten aldri har ført til varig menighetsvekst, om det ikke har vært noen lokale vekkelsespredikanter til å følge opp arbeidet.

Enhet og åndelig felleskap

Etter hvert ble det en ny karismatisk bølge som berørte mange kirkesamfunn, og da var det store budskapet enhet! Når Guds folk blir ett, da skal verden komme til tro og Jesu ypperstprestelige bønn ble brukt som argument for at enhet var nøkkelen til vekkelse.

Vi måtte ikke være opptatt av læresetninger. Det nye fokus var å få opplevde Åndens felleskap, tale i tunger og ”elske Jesus”. Når eldre forkynnere spurte hva disse opplevelseshungrige forkynnere egentlig lærte angående forskjellige bibelske spørsmål, ble de sterkt kritisert. De ble sett på som loviske og tørre, og man måtte passe seg for ikke å ødelegge Åndens enhet. Dette førte til at bibelske doktriner gradvis ble mindre viktig. Jeg var midt i disse strømmene og opplevde dem på kroppen. Det var mye kjærlighet, glede, sang, jubel og gode opplevelser. Mange fikk et nytt og nært fellesskap med Jesus og det er jo godt. Men etter som tiden gikk, begynte jeg å undre meg litt over hvorfor det virket som om innhøstningen uteble.

Nå ut til folket

Fokuset på åndelige opplevelser og manifestasjoner førte nok til at enkelte kristne mistet litt av kontakten med ”alminnelige mennesker”, og som en motvekt mot dette kom en ny bølge med øket fokus på å nå ut til folket. Vi skulle engasjere oss i lokalsamfunnet, skaffe oss ufrelste venner og vise verden at vi ikke var så ”merkelige” som de trodde. Vennskaps-evangelisering ble den nye trenden og det gikk ikke lang tid før gate-evangelisering var gammeldags. Noen gikk så langt som å heller anbefale folk å gå på byen og ta seg en øl, mens en snakket med ”venner” om hvor herlig det var å tro på Jesus.

Siden bibelundervisning ikke var det store lengre, var det lett å få folk med på tanken om at Jesus var en ”storeter og vindrikker” — noe Bibelen faktisk ikke sier. Ja, Han var absolutt synderes venn og én gang gjorde Han også vann til vin. Men det betyr ikke at Han var en storeter og drakk massevis av vin. Storeter og vindrikker var noe fariseerne KALTE Ham, for å kritisere Ham — og det var ikke alt fariseerne sa om Jesus som var riktig.

Personlig tror jeg denne bølge førte til en økt lunkenhet og frafall blant mange kristne. Gradvis snek det seg inn en forvrengt nådeforkynnelse hvor synd ikke lengre ble tatt så alvorlig og nåden ble en sovepute for kristne som ikke ville korsfeste kjødets lyster.

Godhets-evangelisering

I fortsettelsen av dette kom ”godhets-evangelisering» hvor kristne skulle hjelpe sine naboer med å måke snø, vaske bilen og klippe plenen. Å vise godhet skulle nå være veien til vekkelse og bringe mennesker til tro på Jesus.

La meg understreke at det alltid er positivt å gjøre godt mot andre. Jesus sa jo selv at vi skal la mennesker se de gode gjerninger vi gjør og at dette ærer Gud (Matt. 5:16). Men godhet må ikke erstatte forkynnelsen. Paulus sier til Romerne ”... Så kommer da troen av det budskapet en hører ...”. Godhet kan absolutt være med til å åpne folks hjerter, men TROEN som fører til frelse kommer ved forkynnelsen (Rom. 10:17).

Jeg tror på bønn, åndelige opplevelser, helbredelser og mirakler. Vårt mål er ikke å skremme folk, men at mennesker skal bli frelst. Godhet vil absolutt være med på å åpne folks hjerter og jeg tror på å vise våre venner hvor fantastisk Jesus er. Men om alt dette ikke fører til at evangeliet om synd og nåde blir forkynt klart og tydelig, har vi mistet det redskap som vil skape syndenød, omvendelse og tro i folks hjerter.