• Ronald Gabrielsen

Hvor ble det av vekkelsesforkynnelsen?


Det er lenge siden vi har opplevd en gjennomgripende vekkelse i Skandinavia. Mange ber om at det skal skje, og det er en sterk bønnevekkelse på gang, men parallelt med bønnen må også vekkelsesforkynnelsen løftes frem.


Mye av dagens forkynnelse er fokusert på hvordan JEG kan få det bedre, hvordan Gud vil velsigne MEG og hjelpe MEG til å se hvor fantastisk JEG er. Om slik forkynnelse ikke bygger på et fundament av omvendelse og overgivelse til Kristus, blir resultatet lett en selv-sentrert kristendom. En forkynnelse folk fort tar imot med glede, men som mangler den nødvendige dybde til å kunne holde stand når troen prøves.

Søvndyssende forkynnelse

En forkynnelse som bygger opp under folks komfort kan fort gjøre oss døsige og for mye komfort kan fort resultere i søvn — men vekkelsesforkynnelse er aldri ”søvndyssende”. Den kan heller sammenlignes med en irriterende vekkerklokke som røsker folk ut av søvnen — og det er det ikke alle som liker.


Hebreerbrevet 4:12 sier at ”... Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.” Når Ånden levendegjør forkynnelsen vil den trenge igjennom menneskers selvrettferdighet, overbevise om synd og stille folk på valg.


Ja, det er Den Hellige Ånd som overbeviser om synd, men det er vi som må åpne munnen og la Guds Ånd tale gjennom oss. Når vi gjør det, vil Den Hellige Ånd ta de ord vi har talt og levendegjøre dem, slik at de trenger inn i menneskers hjerte. Responsen vil da ofte være den samme som på pinsefestens dag. Da Peter forkynte, står det at det ”... stakk dem i hjertet ...” og resultatet var at folket spurte ”Hva skal vi gjøre, brødre?”.


Peters tale var klar og tydelig. Det var ikke bare å be en bønn, og så var alt OK. De måtte være villig til å omvende seg og bekrefte dette ved å la seg døpe. Deretter står det at han formante dem til å la seg ”... frelse fra denne vrangsnudde slekten ...”.


Mørkemenn og svovelpredikanter

Det er ingen tvil om at de tidligere lutherske legpredikantenes klare budskap brakte frelse og forvandling til bygder og byer i Norge. De fulgte i fotsporene av Hans Nielsen Hauge og det skapte ikke bare fred og glede når disse predikanter kom. De ble kalt både mørkemenn og svovelpredikanter av prester og andre som ikke likte at deres liv ble kritisert. Men de brakte liv og fred til mange syndere og familier ble forvandlet. I deres fotspor ble det også økonomisk velstand og mange levedyktige og blomstrende bedrifter ble startet.


Etter krigen begynte ting gradvis å endre seg og Hallesbys vekkelsesbudskap på radio i 1953 skapte et skille i norsk kristenhet. Talen fikk navnet ”Helvetestalen” og mange var redde for å støtte denne talen. Folk begynte å si ting som at ”vi kan jo ikke skremme folk til himmelen.”

Karismatiske strømninger

Samtidig begynte velstanden å blomstre i landet og mange kristne ble også influert av mer pinse-karismatiske strømninger. Det fulgte mye godt med dette, men samtidig vokste det også frem et større fokus på ”hva Herren kan gjøre for meg” enn ”hva kan jeg gjøre for Herren”.


Det snek seg også inn en holdning om at lov og evangelium tilhørte den ”gamle” forkynnelsen. Nå i denne nye Åndsutgytelsens tid var det tegn og under som gjaldt. Bare det skjer mye tegn og under, så vil vekkelsen komme! Men det kom ingen landsomfattende vekkelse som resultat av dette.


Det er viktig at helbredelse og tegn og under følger evangeliets forkynnelse, da det kan bekrefte evangeliet for mange — men det alene vil ikke gi noen varig menighetsvekst. Jeg har drevet misjon i Afrika i mange år og sett mange store mirakler skje både i små og store møter og kampanjer. Men jeg kan også bevitne at dette nesten aldri har ført til varig menighetsvekst, om det ikke har vært noen lokale vekkelsespredikanter til å følge opp arbeidet.


Enhet og åndelig felleskap

Etter hvert ble det en ny karismatisk bølge som berørte mange kirkesamfunn, og da var det store budskapet enhet! Når Guds folk blir ett, da skal verden komme til tro og Jesu ypperstprestelige bønn ble brukt som argument for at enhet var nøkkelen til vekkelse.


Vi måtte ikke være opptatt av læresetninger. Det nye fokus var å få opplevde Åndens felleskap, tale i tunger og ”elske Jesus”. Når eldre forkynnere spurte hva disse opplevelseshungrige forkynnere egentlig lærte angående forskjellige bibelske spørsmål, ble de sterkt kritisert. De ble sett på som loviske og tørre, og man måtte passe seg for ikke å ødelegge Åndens enhet. Dette førte til at bibelske doktriner gradvis ble mindre viktig. Jeg var midt i disse strømmene og opplevde dem på kroppen. Det var mye kjærlighet, glede, sang, jubel og gode opplevelser. Mange fikk et nytt og nært fellesskap med Jesus og det er jo godt. Men etter som tiden gikk, begynte jeg å undre meg litt over hvorfor det virket som om innhøstningen uteble.

Nå ut til folket

Fokuset på åndelige opplevelser og manifestasjoner førte nok til at enkelte kristne mistet litt av kontakten med ”alminnelige mennesker”, og som en motvekt mot dette kom en ny bølge med øket fokus på å nå ut til folket. Vi skulle engasjere oss i lokalsamfunnet, skaffe oss ufrelste venner og vise verden at vi ikke var så ”merkelige” som de trodde. Vennskaps-evangelisering ble den nye trenden og det gikk ikke lang tid før gate-evangelisering var gammeldags. Noen gikk så langt som å heller anbefale folk å gå på byen og ta seg en øl, mens en snakket med ”venner” om hvor herlig det var å tro på Jesus.


Siden bibelundervisning ikke var det store lengre, var det lett å få folk med på tanken om at Jesus var en ”storeter og vindrikker” — noe Bibelen faktisk ikke sier. Ja, Han var absolutt synderes venn og én gang gjorde Han også vann til vin. Men det betyr ikke at Han var en storeter og drakk massevis av vin. Storeter og vindrikker var noe fariseerne KALTE Ham, for å kritisere Ham — og det var ikke alt fariseerne sa om Jesus som var riktig.


Personlig tror jeg denne bølge førte til en økt lunkenhet og frafall blant mange kristne. Gradvis snek det seg inn en forvrengt nådeforkynnelse hvor synd ikke lengre ble tatt så alvorlig og nåden ble en sovepute for kristne som ikke ville korsfeste kjødets lyster.

Godhets-evangelisering

I fortsettelsen av dette kom ”godhets-evangelisering» hvor kristne skulle hjelpe sine naboer med å måke snø, vaske bilen og klippe plenen. Å vise godhet skulle nå være veien til vekkelse og bringe mennesker til tro på Jesus.


La meg understreke at det alltid er positivt å gjøre godt mot andre. Jesus sa jo selv at vi skal la mennesker se de gode gjerninger vi gjør og at dette ærer Gud (Matt. 5:16). Men godhet må ikke erstatte forkynnelsen. Paulus sier til Romerne ”... Så kommer da troen av det budskapet en hører ...”. Godhet kan absolutt være med til å åpne folks hjerter, men TROEN som fører til frelse kommer ved forkynnelsen (Rom. 10:17).


Jeg tror på bønn, åndelige opplevelser, helbredelser og mirakler. Vårt mål er ikke å skremme folk, men at mennesker skal bli frelst. Godhet vil absolutt være med på å åpne folks hjerter og jeg tror på å vise våre venner hvor fantastisk Jesus er. Men om alt dette ikke fører til at evangeliet om synd og nåde blir forkynt klart og tydelig, har vi mistet det redskap som vil skape syndenød, omvendelse og tro i folks hjerter.





65 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle