Hans Nielsen Hauge var en flittig brevskriver og han skrev flere hundre brev. Brevene hans var et viktig bindeledd mellom vennene i haugevekkelsen, og tjente til både oppbyggelse og rettledning i åndelige spørsmål. Vel en måned før Hauge fylte 50 år, og snaue tre år før han døde, skrev han et langt og interessant brev til sine venner. Brevet er datert 24. februar 1821 og skrevet på Bredtveit. Det gir et tilbakeblikk på hans tjeneste og vekkelsens virke år for år, fra hans åndsdåps-opplevelse i april 1796. Hauge skriver gjentatte ganger om den «guddommelige ild» og «Guds kraft» som virket over Norges land. Han skriver: «Det er nå 25 år siden Gud om formiddagen den 5. april 1796, uforskyldt av sin store nåde, skjenkte meg et glimt av sin himmelske herlighet. Dette virket en kraftig kjærlighet til Ham og min neste, og et nytt lys i min forstand. Derfor tar jeg pennen fatt for å minne dere med-troende om denne nåde, og å opptegne noen av de guddommelige virkninger på menneskene over største delen av Norge.»
Hauge var på denne tiden ofte syk og til dels sengeliggende. Han var ingen gammel mann, men helsen var blitt brutt ned under det lange fengselsoppholdet flere år tilbake.
Han skriver videre: «Da jeg den 3. april er 50 år, - en alder om den ikke er stor, så synes jeg likevel det er meget at jeg skulle oppleve denne tid. Dette på grunn av mange trengsler, og især de siste 9 år med mye sykdom. Jeg antar at ingen tenker det er underlig om jeg gir disse datoer en særlig oppmerksomhet, fordi erindringen for meg er dyrebar. Det håper jeg også den er for dere, som er blitt delaktige i samme nåde.»
«Om aftenen den 5. april (1796) ble to av mine søstre kalt og opplyst, slik at de så hen til Jesus som sin Frelser. Han frelste dem fra synd og gav dem som meg, kraft til å tjene ham. Denne hellige ild utbredte seg dette år over mange i Tune sogn, - noen i Glemmen, Råde og Rygge sogn, og langs veien da jeg reiste til Kristiania.»
Hauge skriver: «I 1797 utbredte denne guddommelige ild sine stråler i menneskenes hjerter enda sterkere i nevnte sogn. Det var denne ilden som Jesus ønsket var tent på jorden (Lukas kapittel 12), og den bredte seg videre ut til Rakkestad, Berg, Lier, Eiker, Elverum og blant arbeidsklassen i Kristiania.»
Hauge tar for seg vekkelsens tilstand og utbredelse år for år frem til 1821. Om året 1799 skriver Hauge at ikke alle av de kalte i Tune hadde lagt en god grunnvoll. Atskillige vendte seg til verden igjen, men likevel «brant den guddommelige ild enda sterkere i Numedal, Hallingdal, i Hedmark, Bergen, i Trondhjem stift og især på Leinstrand.»
I år 1800 virket «denne Guds ild med sine guddommelige stråler, i forskjellige retninger. Selv de avsidesliggende sogn ble var en stråle. Mange tusen lengtet etter sannhetens opplysning, slik at vi så frukter av den herlige sæd. Mennesker ble vakt og så sine synder, og ble uroet over sin tilstand. De ble løst til å kjenne sannheten, mens andre ble forbitret.»
Hauge skriver at han følte seg som et uverdig redskap til begynnelsen (i starten) «av denne Guds gjerning.» Men han påpeker også at han ikke var alene i tjenesten i Herrens vingård.
----------------------------------------- Skrevet av: Peter Tore Gabrielsen