Det sies at kristne er eksperter på å svare på spørsmål som ingen har spurt, og hvis jeg skal være helt ærlig, tror jeg det er mer sannhet i den setningen enn jeg skulle ønske var tilfelle.
Jeg kan huske da meg og min kone flyttet til Danmark for å starte en menighet i en liten by som het Nakskov. Nygift og i en fremmed by tok vi fatt på oppgaven med stor iver og en av de ting vi gjorde helt i begynnelsen var å lage en spørreundersøkelse.
Målet var å finne ut hva dansker egentlig visste, når det kom til åndelige ting. Da vi gikk igjennom svarene gikk det plutselig opp et lys for meg. De aller fleste som tror det finnes en Gud har generelt to forskjellige holdninger. Den ene er at alt er OK mellom dem og Gud og den andre er at selv om alt ikke er OK, vil alt gå godt til slutt, for Gud er jo en god og kjærlig Gud.
Det lys som plutselig gikk opp for meg var at folk søker ikke frelse, ganske enkelt fordi de ikke tror de trenger det. Kanskje høres dette innlysende ut, men for meg var dette faktisk en øyneåpner. Jeg hadde sett på det å forkynne evangeliet som å proklamere at Jesus er veien, men plutselig gikk det opp for meg at de fleste faktisk ikke leter etter veien.
Mitt budskap var fint og flott for dem som trengte det, men mange oppfattet ikke det jeg forkynte som relevant for dem. Jeg kunne si ”Jesus er svaret”, men det var ikke et spørsmål de søkte svar på.
Svarer vi på spørmål ingen har spurt?
Når vi gikk ut på gatene for å snakke med mennesker fortalte vi dem de gode nyheter om at Gud er god og at Han elsket dem, men til min overraskelse var mange faktisk helt enig i det — med mindre de var ateister og ikke trodde på noen Gud. Plutselig ble jeg klar over at grunnen til at ikke flere blir frelst er fordi de ikke tror de trenger å bli frelst.
Medisin til folk som ikke tror de trenger det
For å illustrere hvordan vi ofte forkynner evangeliet vil jeg fortelle en liten historie om en doktor som hadde en syk venn.
Forestill deg en doktor som har en venn han er veldig glad i. Fordi han er doktor kan han se noen urovekkende symptomer hos sin venn. Han gjenkjenner at disse symptomer er tegn på en farlig sykdom, hvor den som er syk ikke merker at han er syk før det er for sent.
Doktoren er en glad og positiv mann som ikke ønsker å skremme sin venn med dårlige nyheter. Han vet at det finnes en medisin for sykdommen vennen har, men hvordan skal han få vennen til å ta denne medisinen, uten å ”skremme” vennen med nyheten om at han har en dødelig sykdom.
På en eller annen måte må doktoren få introdusert sin venn for medisinen, og helst uten å måtte snakke om negative ting som dødelige sykdommer. Løsningen blir derfor å invitere vennen på kaffe og før vennen kommer plasserer han medisinen strategisk på bordet — i håp om at vennen vil spørre hva slags medisin dette er. Planen virker, for mens de hygger seg over en kopp kaffe spør vennen hva slags medisin som står på bordet og doktoren griper anledningen.
”Dette er en fantastisk medisin” sier doktoren entusiastisk, og fortsetter med å fortelle om hvordan denne medisinen kan gi ham fred, glede og indre harmoni. Utfordringen er bare den at vennen sliter verken med angst eller depresjon og om sant skal sies er han faktisk ganske glad og fornøyd med livet.
Men doktoren er ivrig og fast bestemt på at denne medisinen er noe hans venn må prøve, så vennen lar seg overtale av doktorens entusiasme. Nå må doktoren bare sørge for at vennen fortsetter med å ta medisinen — for så lenge vennen tar medisinen vil alt være OK.
Doktoren har derfor utviklet et godt oppfølgingsprogram som skal hjelpe vennen å holde stø kurs og ikke bli motløs om han ikke merker de store resultater med det samme. Jevnlig tar han kontakt med vennen for å høre hvordan det går. Om vennen skulle ha glemt å ta medisinen er doktoren rask til å påpeke hvor viktig det er å ta medisinen daglig.
Problemet er at så lenge vennen ikke virkelig har forstått situasjonens alvor, er det vanskelig for vennen å holde motivasjonen oppe. Så lenge det ikke koster noe kan han saktens ta medisinen, men i en travel hverdag blir den fort glemt og om han opplever det ubehagelig å ta medisinen vil den fort bli satt på hylla. Selv om doktorens ønske var å være en positiv og hyggelig doktor, gjorde han faktisk vennen en bjørnetjeneste. Ved å unnlate å fortelle vennen om hvorfor han egentlig trengte medisinen, gjorde han det samtidig vanskelig for vennen å finne motivasjon til å ta medisinen.
Kanskje vennen i første omgang følte det godt å ta medisinen, kanskje han fikk nye venner som også tok den samme medisinen og kanskje det nye fellesskapet gav ham ny glede og mening i livet. Men om doktorens venn ikke virkelig forstår hva den egentlige grunn til at han trenger medisinen er, vil han ikke virkelig sette pris på medisinen. Om doktoren derimot hadde tatt seg tid til å fortelle vennen de ubehagelige nyhetene, vist vennen symptomene og forklart situasjonens alvor — ja, da ville vennen gjort hva som helst for å få tak i medisinen han trengte.
Han hadde ikke trengt å bli minnet på å ta medisinen og om venner og kjente gjorde narr av ham, på grunn av medisinen, hadde ikke dette ført til at han stoppet. Han ville bare være uendelig takknemlig for doktoren som gjorde ham oppmerksom på situasjonen og at det fantes en medisin som kunne holde ham i live.
Den som er mye tilgitt elsker mye
I Lukas kapittel syv spiser Jesus middag hos en fariseer ved navn Simon. Mens de spiser kommer en kvinne og faller gråtende ned for Jesu. Hun fukter føttene hans med tårene og tørker dem med håret sitt.
Simon blitt støtt over at Jesus ikke sender kvinnen bort, og Jesus vender seg derfor til ham og forteller en historie om to menn som hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skylte fem hundre denarer og den andre femti denarer, men pengeutlåneren ettergav dem begge gjelden. Jesus spør så Simon hvem han tror vil være mest takknemlige og Simon svarer, den han etterga mest.
Jesus avslutter med å si ”... Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite ...” (Luk. 7:47). I Lukas kapittel fem er fariseerne igjen irritert over Jesu valg av venner, og Jesus svarer ved å si ”... Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke ...” . Han fortsetter med å si at Han ”... ikke er kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse ...” (Luk. 5:31-32).
Jesus hadde ikke noe problem med å være sammen med tollere og syndere, men Hans mål var klart — Han ønsket å kalle dem til omvendelse. Eller som han sier i Lukas 19:10 så er Han kommet ”... for å lete etter de bortkomne og berge dem ...”. Vi må ikke være redd for å fortelle folk hvorfor. Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre når vi forkynner evangeliet er å hjelpe folk til å forstå HVORFOR de trenger det vi har å tilby dem. Når alt kommer til alt vil vårt budskap ikke oppfattes som relevant uten at de forstår hvorfor de trenger det vi tilbyr.
Det er sant at Jesus elsker dem, men det er ikke derfor de trenger å bli frelst. Ja, Gud er god, men det er heller ikke derfor de trenger å bli frelst. Å bli frelst betyr å bli reddet, og det er ikke fordi Jesus elsker oss at vi trenger å bli reddet. Ja, det var fordi Gud elsket verden at han sendte sin sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh. 3:16). Grunnen til at verden trengte frelse var fordi den var fortapt og ikke fordi Gud elsket den.
Kjærlighet var motivasjonen bak hvorfor Gud gjorde det Han gjorde, men grunnen
til at det var nødvendig, var fordi menneskeheten var fortapt og på vei til fortapelse.
Synd, omvendelse og nåde
Selv om det kan være upopulært å snakke om synd, er det viktig at vi som kristne ikke lar oss styre av hva verden synes vi skal forkynne. Evangeliet er gode nyheter, men det blir kun oppfattet som gode nyheter av dem som har forstått sitt behov for nåde. Og man vil heller ikke verdsette nåden uten at man også forstår at vi blir tilbudt noen man ikke har gjort seg fortjent til.
Mange vil helst forkynne nåde først, og når folk er blitt frelst, undervise om omvendelse og hellighet — men dette er en bakvendt rekkefølge som egentlig ikke gir mening. Om du først presenterer nåde, er det ikke lenger noe virkelig behov for omvendelse. Det er når folk ser sin egen synd at omvendelse blir aktuelt, og når de så får presentert Guds nåde, blir det som å tilby vann til en som lenge har vandret i ørkenen. Om vi i et forsøk på å være ”politisk korrekt” snur om på rekkefølgen, ender vi opp med å forkynne fine fraser som for mange mennesker ikke vil oppfattes som relevante.