Å leve hellig i en gudløs kultur

Daniel er en fascinerende mann som i ung alder ble bortført til Babylon. Sammen med sine venner ble han innrullert i et treårig babylonsk opplæringsprogram, ment for å utslette deres jødiske identitet og gjøre dem til lojale babylonere, skikket til å tjene i kongens slott. Men det var noe spesielt med Daniel og hans venner.

I Bibelen er Babylon mer enn bare en by; det er et symbol på opprør mot Gud, ugudelighet, avgudsdyrkelse og menneskelig stolthet. Da Daniel og hans venner ble bortført til Babylon, kom de til et rike gjennomsyret av avgudsdyrkelse og ugudelighet. Ikke bare det, men de ble også satt på skolebenken for å bli opplært i landets ugudelige filosofi.

Nebukadnesar var tydelig seriøs i sitt forsøk på å utslette deres jødiske identitet. Som en del av omskoleringen fikk de nye navn. Daniel, som betyr «Gud er min dommer», fikk navnet Belteshazzar, som betyr «Bel beskytter kongen» (Bel var en av Babylons avguder). Hans venn Hananja, som betyr «Yahwe er nådig», ble kalt Shadrach, som betyr «Aku's tjener». Misjael, som betyr «Hvem er som Gud?», fikk navnet Meshach, som betyr «Hvem er som Aku?» (en annen babylonsk gud). Asarja, som betyr «Yahweh har hjulpet», fikk navnet Abednego, som betyr «Nabus tjener».

Det er lett å forstå at disse navnene var en stor fornærmelse i jødisk kultur, og det må ha vært vanskelig for Daniel og hans venner å sitte på skolebenken i Babylon. Dag etter dag ble de undervist i Babylons okkulte filosofi, og man kan bare forestille seg hvor utfordrende det var å bevare deres gudfryktighet i et slikt miljø.

Likevel lot ikke Daniel og hans venner seg knekke, og de viste heller ingen tegn på «offermentalitet». Tvert imot ser vi at de raskt klatret opp i systemet. Før man visste ordet av det, ble Daniel leder for alle de vise mennene i Babylon (Dan 2:48).

Å leve gudfryktig i en gudløs kultur

På mange måter kan Babylon sammenlignes med dagens vestlige kultur – en kultur i opprør mot Gud, hvor menneskelig stolthet er satt i høysetet. En kultur fylt av umoral og forskjellige former for avgudsdyrkelse, som er fast bestemt på å påvirke både kirker og menigheter til å bli mer tilpasset «babylonsk kultur». Dessverre har mange kristne i dag ikke den samme motstandskraften som Daniel og hans venner.

De lar seg ofte friste til å gjøre seg uren ved å spise kongens lekre retter (Dan. 1:8) og adopterer lett sine nye «babylonske navn». Noe som er verdt å merke seg i Daniels bok, er at hver gang Daniel skriver om seg selv, bruker han alltid navnet «Jeg, Daniel», og når han nevner sine venner, bruker han deres jødiske navn.

Likevel bar de på ingen måte preg av å være undertrykte, og det var ingen tegn til «offermentalitet» hos dem. Samtidig gikk de aldri i protesttog i Babylons gater, og vi ser heller ikke at de organiserte opprør mot den ugudelige kulturen de levde i. Selv om de ikke gikk i gatene for å protestere, var de svært tydelige på hvor de stod og hva de nektet å delta i.

Et godt eksempel på dette er da kong Nebukadnesar opprettet en billedstøtte av gull som han ville at alle skulle tilbe. Selv om Daniel og vennene hans var ansatt av Nebukadnesar og tydeligvis utførte jobben sin godt, var de klare på at de ikke kom til å adlyde kongens lov om å tilbe billedstøtten – selv om det betydde døden. Uredd sto de med rette rygger og svarte kong Nebukadnesar:

Hvis vår Gud som vi tjener, vil utfri oss fra ovnen med brennende ild og fra din hånd, konge, skal Han frelse oss. Men hvis ikke, så skal det være kjent for deg, konge, at vi ikke vil dyrke gudene dine. Vi vil heller ikke tilbe gullbilledstøtten som du har satt opp. — Daniel 3:17-18

Den som bøyer kne for Gud, kan stå rakrygget, selv overfor en narsissistisk og gal verdenshersker. Som vi ser i Daniel kapittel 2, var Daniel og hans venner mennesker som forstod bønnens betydning. Derfor lot de seg heller ikke intimidere av Nebukadnesars raseri og trusler.

I første omgang kunne det se ut som om det var ute med Daniels venner, men Gud har evnen til å snu umulige situasjoner til seier for sin sak. Enden på visa ble at Nebukadnesar sendte ut en befaling om at alle nå skulle tilbe Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud. Han la til: «For det finnes ingen annen gud som kan utfri på denne måten...» (Dan. 3:29). Kanskje en av grunnene til at vi i dag ikke ser så mange «ugudelige konger» vende om på denne måten, er at vi tilpasser oss kulturen før Gud får muligheten til å utfri oss fra «ildovnen».

Det samme ser vi når kong Dareios utsteder en lov som sier at enhver som i de neste tretti dager ber en bønn til noen annen enn kongen, skal kastes i løvehulen (Dan. 6:8). Daniel protesterte ikke, men han var heller ikke villig til å gå på kompromiss. Dette førte til at han ble kastet i løvehulen, men nettopp denne situasjonen gav Gud muligheten til å vise sin makt på en slik måte at Dareios endte opp med å erklære:

Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike, så langt mitt velde når, skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid. Hans kongerike går ikke til grunne, hans velde er uten ende. Han berger og redder, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han berget Daniel fra løvenes klør.» — Daniel 6:27-28

Hva var Daniels hemmelighet?

Det er ingen tvil om at vi i dag har mye å lære av Daniel og hans venner. Akkurat som dem, lever vi midt i en ugudelig kultur, samtidig som vi ønsker å holde fast på vår tro. Men i stedet for å la kulturen forandre dem, fikk Daniel og vennene en spesiell nåde fra Gud til å ha innflytelse midt i denne hedenske kulturen.

Ja, det var folk som hatet dem, og det var mennesker som i hemmelighet la planer for å fjerne dem. Deres beslutning om ikke å kompromisse førte dem ofte i situasjoner hvor alt håp så ut til å være ute. Men det var nettopp i disse situasjonene at Gud fikk mulighet til å vise sin makt. Til slutt var det de som ønsket å rydde Daniel og hans venner av veien, som selv fikk smake sin egen medisin — enten det var i ildovnen eller blant sultne løver.

Men hva var det som gav Daniel og hans venner den frimodige og fryktløse troen de hadde? Når vi leser om Daniel og hans venner, blir det veldig tydelig hva hemmeligheten bak deres urokkelige tro var.

1. Han hadde på forhånd bestemt seg for å leve gudfryktig

Noe av det første vi leser om Daniel, er at han hadde satt seg “... fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren ...” (Dan. 1:8). Daniels beslutning om å leve hellig var derfor ikke en spontan avgjørelse, men en forutbestemt holdning.

Denne beslutningen førte med seg en rekke utfordringer, og noen ganger kunne det virke som om han satte livet på spill fordi han ikke ville gå på kompromiss. Men det var nettopp fordi han sto fast på denne beslutningen at Gud kunne bruke ham så mektig som Han gjorde – selv i en kultur preget av avgudsdyrkelse og umoral.

Resultatet ble at Daniel klarte å vende den demon-dyrkende Nebukadnesar bort fra sitt hovmod. I sin omvendelse erklærte Nebukadnesar:

Jeg, Nebukadnesar, priser og opphøyer og ærer nå himmelens Konge. Alle Hans gjerninger er sannhet, og Hans veier er rette. De som vandrer i hovmod, har Han makt til å styrte ned. — Daniel 4:37

Hvis vi ønsker å leve hellig og rettferdig midt i en ugudelig kultur, kan ikke vår holdning til samfunnets ugudelighet være en spontan reaksjon. Daniel visste hvilken kultur han skulle møte og hvilke utfordringer det ville medføre. Men han var forberedt og klar til å stå fast når fristelsen til å kompromisse kom.

2. Han hadde et forpliktende forhold til bønn

Daniels forhold til bønn var verken tilfeldig eller basert på hvordan han følte seg den dagen — og det var definitivt ikke redusert til en kort andakt på 15 minutter før han skulle på arbeid. Det står at han ba tre ganger om dagen, og dette var en rutine han ikke var villig til å gå på kompromiss med.

Da han en dag fikk beskjed om at en lov var vedtatt som sa at man i de neste tretti dagene ikke kunne be til andre enn kongen, var det første han gjorde å gå hjem for å be – men ikke til kongen (Dan. 6:11). I stedet for å lukke vinduene, dra for gardinene og forsikre seg om at han var alene, åpnet han vinduene på vidt gap. Det var nesten som om han demonstrativt sa: "Se her, jeg ber – og jeg ber vendt mot Jerusalem."

Mange kristne i dag ville kanskje sagt: "Det er jo bare tretti dager, så la oss ikke lage noe oppstyr." Og om vi skal be, kunne man tenke: "La oss gjøre det i skjul de neste tretti dagene, så ingen legger merke til det." Jesus sier jo tross alt: "... når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren ..." (Mat. 6:6).

Men dette var ikke Daniels holdning. Selv om han var ansatt av kongen, var det Gud han tjente. Han gjorde sitt beste for å tjene kongen godt, men da han hørte om loven, var hans handlinger klare: Kongen var ikke Daniels høyeste autoritet – og han hadde ingen intensjoner om å skjule det.

3. Han hadde gudfryktige venner

Hvis du kjenner til Bibelens beretning om Daniel, vet du at historien ikke bare handler om ham alene. Han hadde tre nære venner – Hananja, Misjael og Asarja. Når ting ble vanskelig, ser vi at det første Daniel gjør er å kontakte sine venner – ikke bare for å snakke om hvor forferdelig ting var, men for å be sammen med dem.

Daniel hadde heller ikke et overfladisk forhold til sine venner. Det første han gjør når Nebukadnesar forfremmer ham, er å sørge for at også vennene hans ble forfremmet. Det står at "... fordi Daniel ba kongen om det ..." ble vennene hans satt til å styre over Babylon (Dan. 2:49).

I dag ser vi mange «salvede» forkynnere med sterke proklamasjoner, men hvis man ser på hvem deres venner er, kan man fort oppdage at de ofte mangler gode og sterke vennskapsrelasjoner. Man kan kanskje overleve som en ensom kristen uten kristent fellesskap, men jeg tror det er vanskelig å vokse og utvikle seg som troende uten et fellesskap av kristne venner.

Som kristne lever vi som utlendinger i et fremmed land, og hvis du ønsker å leve hellig i en verden full av ugudelighet, trenger du venner som kan stå sammen med deg – noe Daniel var svært bevisst på. Daniels styrke kom ikke bare fra hans forhold til Gud, men også fra det faktum at han delte sin tro med venner som hadde den samme relasjonen til Gud.

Hva kan vi lære av Daniel?

Daniel lærer oss at det er mulig å leve hellig midt i en ugudelig verden, og hans hemmelighet til å klare dette kommer tydelig frem når man leser hans historie. Han hadde på forhånd gjort en klar og tydelig beslutning om å leve hellig; han hadde et forpliktende og rutinert forhold til bønn, som han ikke var villig til å gå på kompromiss med, selv om det kunne bety døden; og han forstod viktigheten av å ha gode, gudfryktige venner.