Et kall til å gjøre disipler

Matteus 28:18-20

Da Jesus hadde sin siste jordiske samling med disiplene sine, gav Han dem det vi i dag kaller «misjonsbefalingen». Dette var arbeidsbeskrivelsen deres — instruksen for hva de skulle bruke tiden til mens de ventet på at Han skulle komme igjen.

Kjernen i den arbeidsbeskrivelsen var at de skulle gjøre folk til disipler og lære dem å holde alt det Han hadde befalt. De skulle med andre ord ikke kun «verve tilhengere». Deres mål skulle ikke kun være å få folk til å «tro» på Jesus — de skulle gjøre folk til disipler som fulgte Jesus.

Når vi leser i Apostlenes Gjerninger, ser vi at de tok Jesu befaling på alvor. De som tok imot ordet ble ikke passive menighetsmedlemmer, for når menigheten vokste står det at «... tallet på disiplene økte stadig ...» (Apg 6:7). Dette var ikke folk som kun ble frelst på grunn av menighetens kule lovsangsband — det var folk som holdt «... urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet ...» (Apg 2:42).

I løpet av de neste århundrene gikk denne lille gruppen av disipler fra å være en liten gruppe jøder til å bli en massiv bevegelse som ikke kunne ignoreres. Men hva var det som gjorde at de vokste så raskt? Det var heller ikke bare i begynnelsen at veksten var eksplosiv — den eksplosive veksten fortsatte i flere hundre år.

Selvfølgelig tror jeg veksten var et resultat av Den Hellige Ånds virke iblant dem, men jeg tror også nøkkelen var at de faktisk gjorde det Jesus hadde befalt dem — de gjorde folk til disipler.

Forfølgelse

På grunn av forfølgelse var det ikke lett å være en kristen de første 300 år. Å bli en kristen var på den tiden ikke noe man ble fordi det var kult, eller fordi menighetene var så «relevante». Budskapet som de forkynte var heller ikke tilpasset kulturen de levde i. Paulus sier at det de forkynte, var for «... jøder et anstøt og for grekere en dårskap ...» (1. Kor 1:23).

Å bli frelst var med andre ord ikke en spontan avgjørelse man gjorde i et «ettermøte», mens lovsangsbandet spilte litt følelsesladet musikk. Alle var klar over at å bli en kristen var en avgjørelse som ikke ville bli godt mottatt i samfunnet generelt — og kanskje lå det en skjult velsignelse her. Dette var jo en effektiv måte å filtrere ut dem som ikke var villige til å ta sitt kors opp og følge Jesus (Matt 16:24).

Er alle kristne disipler?

Noen tenker nok at det å være en kristen er det samme som det å være en disippel — og det burde det være, men dessverre er ikke dette alltid tilfelle.

I dag er det «kristne» som sier de tror på Jesus, men som egentlig ikke er villige til å følge Jesus. Ja, de kaller seg kristne, sier de tror på Jesus og kommer i menigheten på søndagen, men i hverdagen er de ikke villige til å «... fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge Meg ...» (Luk 9:23).

Når det å bli en kristen ikke koster noe, og budskapet vi forkynner ikke stiller folk på valg, da blir det lett for folk å hoppe på lasset uten egentlig å være villig til å bli en disippel. Dette tror jeg har vært med på å fylle menigheten med «ugress» (Matt 13:24-30), og dette ugress kveler sann åndelig vekst.

I dag har vi gjort det så «lett» å bli en kristen at mange har hoppet på lasset uten å ha regnet ut kostnaden. Man skal bare be en frelsesbønn og så er saken i orden — men det står ingenting i Bibelen om å be en frelsesbønn. Det står om å bekjenne Jesus som Herre (Rom 10:9-10), det står om å være villig til å fornekte seg selv og være villig til å følge Jesus (Matt 16:24), men ingen steder blir det å bli frelst presentert som noe som ikke vil koste oss noe.

Ja, vi er frelst av nåde og det er ikke noe vi kan gjøre oss fortjent til, men det betyr ikke at man kan bli en kristen og bare fortsette å leve slik som man selv vil. Man kan ikke være en kristen og være sin egen Herre. Man må være villig til å følge og å adlyde en ny Herre — Jesus Kristus.

Vi vet nok at det å være en «disippel» av Jesus betyr at man faktisk må være villig til å følge Ham i hverdagen. Men er det å følge Jesus et krav, selv om man bare ønsker å være en «kristen». Jeg tror mange i dag (kanskje litt ubevisst) har separert det å være en «kristen» og det å være en «disippel».

Man sier at det å bli en kristen er lett! Jesus betalte prisen, så nå er det bare å be en frelsesbønn også er saken i orden. Det å fornekte seg selv og ta opp sitt kors er kun noe som gjelder for dem som ønsker å være disipler av Jesus. Men Bibelen skiller ikke det å være kristen fra det å være en disippel. Tvert imot sier Bibelen at «kristen» var noe de som allerede var disipler ble kalt (Apg 11:26).

I dag har vi snudd dette på hode, hvor det å bli en kristen er det man først blir, og når man begynner å ta troen mer på alvor så kan man kalle seg en disippel. I Bibelen er det ikke «A» og «B» kristne — det er kun en type kristne og det er dem som har gjort Jesus til Herre.

Disipler = Multiplikasjon

Kanskje du nå lurer på hva dette har å gjøre med den vedvarende eksplosive veksten kristendommen hadde de første par hundre år — og svaret er ganske enkelt.

Om du gjør folk til «kristne» som kun tror på Jesus, men hvor hverdagen stort sett er fylt opp av deres egen agenda. Da vil menigheten fylles med passive medlemmer som «tror» på Jesus, men deres hverdag bærer ikke preg av at de «følger» Jesus.

Om du gjør folk til «disipler», vil det å adlyde Jesus bli en naturlig del av deres hverdag — det er jo Han som er deres Herre. De vil aktivt søke å få dele sin tro med andre, for det er jo noe deres Mester ønsker de skal gjøre. De blir ikke passive medlemmer, men tar aktivt del i fellesskapet, i lydighet mot Ham som de er disipler av.

Et fellesskap fyllt av disipler vil derfor vokse, og veksten vil ikke kun avhenge av hvor salvet pastoren er — for alle vil bidra til veksten ved at alle aktivt tar del i oppdraget. Men i dag godtar vi det å være et passivt medlem som OK. Vi ønsker selvfølgelig at alle skal ta aktivt del i fellesskapet, men om noen kun velger å komme hver søndag, er det OK.

Jeg tror vi trenger å komme tilbake igjen til modellen vi ser i Apostlenes Gjerninger. Der var det å være en kristen det samme som å være en disippel av Jesus — en som er villig til å følge Jesus i hverdagen. Vi må være ærlige med folk og si at om de ønsker å bli en kristen er det en pris å betale — det er et kors å bære.

Hvem er bibelens Jesus?

Han er Gud og var med i skapelsens morgen da Gud sa: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde!» Han er fra evighet til evighet og er uten begynnelse og uten noen ende — og Han var villig til å komme ned til vår jord i menneskelig skikkelse. Det er Bibelens Jesus!

Han ble født av Maria som var jomfru og som ble befruktet på guddommelig måte. Bibelen sier Han «... ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.» (Fil.2,7-8) og han er «... en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd ...» (Heb.4,15).

Gjennom hans lidelse og død på korset tok han all menneskets synd på seg, og fikk den straff som vi mennesker hadde fortjent. På den måten fikk mennesket mulighet til å få tilgivelse for all synd som er begått og kunne dermed bli forsonet med Gud. Han ikke bare tok straffen for synden, men gjennom hans død og oppstandelse gjorde han det mulig å bli født på ny. Derfor innebærer frelsen å dø fra sitt gamle liv og få et nytt åndelig liv – det er å bli født på ny!

Gud hadde profetert mange hundre år tidligere i profeten Esekiel 11, 19-20: «Jeg gir dem et annet hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dem.... slik at de kan følge mine forskrifter, holde fast ved mine lover og leve etter dem.» Det gjorde Jesus mulig ved sin død og oppstandelse.

Fra fiender til venner

Alle mennesker har syndet og gjennom det blitt Guds fiender. Men Bibelens Jesus var mellommannen mellom Gud og mennesker, som åpnet muligheten for at alle nå kan bli forsonet med Gud. Dette skjer når vår synd blir tilgitt og vi begynner å leve det nye livet, i lydighet mot Guds ord.

Gjennom troen på Jesus kan vi dø fra vår gamle syndige natur, få et nytt hjerte og en ny ånd, og bli etterfølger av Jesus og hans ord. Dette er ikke kun en engangsbestemmelse, men en daglig avgjørelse. Han sa det slik da han gikk omkring i menneskelig skikkelse: «den som ikke tar sitt kors opp og følger etter Meg, er Meg ikke verd.» (Matt. 10,38).

Han ga oss ett oppdrag

Da han avsluttet sin jordiske tilværelse og reiste hjem igjen til himmelen, taler han til sine disipler og gir dem det vi i dag kaller misjonsbefalingen. Han sa «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler.» (Mat 28,18-19).

Jesus kalte hans disipler den gang til å gjøre alle folkeslag til disipler, og denne befalingen gjelder fremdeles. Vi som har blitt hans disipler i dag, er befalt å gjøre disipler blant alle folkeslag. Hans disipler ble ikke kun bedt om å verve tilhengere — de skulle gjøre disipler og lære dem å holde alt det han hadde befalt dem (Mat 28,20).

Hvor er bibelens Jesus i dag?

Da Jesus forberedte sine disipler på at han skulle dra tilbake til sin Far i himmelen, sa han «... Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere ...» (Joh 14:2). Men han lovet også at han skulle komme igjen. Han sa at «... Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg ...» (Joh 14:3).

Han visste at det å være hans disippel ville by på forfølgelse og fortalte dem at «... I verden skal dere ha trengsel ...» (Joh 16,33). Men han forsikret dem om at de allikevel kunne være ved godt mot for «... han har seiret over verden ...» (Joh 14,33). Derfor sa han at de ikke skulle la deres «... hjerte forferdes, og la det heller ikke gripes av frykt!» (Joh 14,27). Midt i alt det som møter oss så kan vi stole på at han er med oss. Hebreerbrevet sier at han «... alltid lever for å gå i forbønn for oss ...» (Heb 7:25).

Han kommer igjen

Før Jesus reiste tilbake til sin Far lovet han sine disipler at han ville komme igjen. Men når han nå kommer igjen så kommer han som dommer. I slutten av Johannes Åpenbaring sier Jesus «... Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning.» (Åp. 22,12).

Peter sa Jesus påla dem «... å forkynne for folket og å vitne at det er Han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde ...» (Ap. 10, 42 ). Paulus skriver også til de kristne i Korint at «... Vi skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort ved kroppen, etter det han har gjort, enten godt eller ondt ...» (2. Kor. 5, 10).

Vi blir frelst av nåde ved tro, og denne nåden virker fram et nytt liv i deg. Tegnet på at dette nye liv er i deg, er at du elsker å følge Jesus og hater synden. Da Jesus taler til sine disipler om å vokte seg for de falske profetene sier han at «... på fruktene deres skal dere kjenne dem.» (Matt. 7, 16). Når vi tror gir han oss sin Ånd og den vil virke fram «... kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse ...» (Gal. 5, 22). Paulus sier at dette er frukten av Den Hellige Ånd i oss.

Religionens Jesus

Den religiøse Jesus vi møter i mange sammenhenger i dag blir ofte presentert som bare kjærlighet. Det blir sagt at i GT får vi presentert en streng og skremmende Gud, men Jesus kom som en snill og vennlig Gud. En som ser «mellom fingrene» med hvordan du lever, bare du tror på Jesus. Men i Bibelen ser vi at Jesus også kunne bli sint — spesielt over religiøst hykleri. Ja, han gikk så langt at han kalte de skriftlærde «... hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utenpå, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet ...» (Matt 23,27).

Ja, Jesus kom med nåde, men han kom også med sannhet (Joh 1:14). Johannes 3:18 sier at «... Den som tror på Ham, blir ikke dømt ...», men samtidig sier Johannes 3:36 at den som «... ikke vil tro Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham». Ofte får vi presentert Jesus som en melankolsk og halv-feminin mann med langt hår og en sau om halsen. Dette er ikke den Jesus Bibelen presenterer.

Ja, Jesus var full av nåde og viste inderlig barmhjertighet med dem som led. Men samtidig var Jesu tale direkte og han var ikke redd for å si ting som var politisk ukorrekt. Hans kjærlighet til mennesker og til sannheten gjorde at han sa det folk trengte å høre — uansett om de syntes det var behagelig eller ikke. La oss fremheve denne Jesus. Han som er full av både nåde og sannhet.

Er Jesus kul nok?

Et «slogan» jeg har hørt blitt brukt en del i forbindelse med det å nå ut til mennesker med Evangeliet er ordtaket «Gjør Jesus attraktiv!». Selv om jeg absolutt er for å nå mennesker med Evangeliet, har denne setningen fått meg til å tenke litt.

Hva betyr det å gjøre Jesus attraktiv? Jeg forstår hva som ofte legges i det, men samtidig tror jeg det er en liten fare med tanken om at Jesus skal GJØRES attraktiv. Trenger Jesus å GJØRES attraktiv? Og et annet spørsmål er: «Hva er det som gjør Jesus attraktiv?».

Er det noe ved Jesus som skal forandres, slik at Han blir mer attraktiv for det moderne mennesket? Eller er Jesus allerede attraktiv, fordi Han har noe det moderne menneske trenger? Dette er et viktig spørsmål, og hvordan man besvarer disse spørsmål avgjør hva man mener med å gjøre Jesus attraktiv.

Må Jesus modifiseres?

Nå tror jeg ikke mange kristne direkte sier at Jesus må modifiseres, for å lettere bli akseptert av det moderne menneske. Men i et forsøk på å gjøre Jesus mer attraktiv, er det mange som justerer budskapet i frykt for å støte folk vekk.

Ting som synd, helvete og dom blir fort feiet under teppet, og nåde, kjærlighet og godhet blir løftet frem som hoved kjernen i budskapet. Nåde, kjærlighet og godhet er absolutt en del av budskapet, men problemet kommer når vi bevist unnlater å snakke om ting vi tror kan være politisk ukorrekt. Når vi gjør det, justerer vi det budskap Paulus sa var «Guds kraft til frelse» (Rom 1:16), og da står vi i fare for at budskapet mister sin kraft.

Evangeliets budskap er ikke «tidsbestemt», og forandres ikke i takt med kulturelle trender. Det er et evig budskap, og hos Jesus er det ingen «skiftende skygge» (Jak 1:17). Han er «i går og i dag den samme — ja, til evig tid» (Heb 13:8). Det betyr ikke at vi ikke kan bruke nye virkemidler for å formilde budskapet, eller nye historier folk lettere kan kjenne seg igjen i. Men budskapet må ikke forandres.

Hva gjør Jesus attraktiv?

I Evangeliene ser vi at Jesus uten tvil var attraktiv for enkelt mennesker. Matteus 9:10 sier at det «... kom mange tollere og syndere og satte seg sammen med Ham ...» og selv om Jesus visste godt at Sakkeus og hans vennegjeng var «syndere», hindret det ham ikke i å si «... Sakkeus, skynd deg og kom ned, for i dag må Jeg ta inn i ditt hus ...».

Det var jo nettopp slike ting som gjorde at Fariseerne anklaget Jesus for å være «... tolleres og synderes venn ...» (Luk 7:34). Men Jesus gjorde det veldig klart at Hans mål for å være sammen med «tollere og syndere», var for å frelse dem (Luk 19:10) — ikke for å vise dem at Han var like kul som dem.

Jeg tror ikke Han tiltrakk seg «tollere og syndere» fordi de så at Han, i likhet med dem, drakk vin — eller fordi Hans klesstil var tidsriktig. Jeg tror de så at Jesus hadde noe de trengte, og jeg tror de så noe ekte i Ham — noe som var annerledes en Fariseernes hykleri. Om vi ønsker å gjøre Jesus attraktiv, må det være fordi vi hjelper folk til å se at Jesus kan tilby noe de trenger — nemlig tilgivelse for synd. Selv om folk generelt er innforstått med at de ikke er fullkomne, tror jeg ikke folk generelt virkelig forstår deres behov for tilgivelse.

Relevant kristendom

Jesus er absolutt relevant for det moderne menneske, men det er ikke fordi Han er «kul». Om man prøver å fremstille Jesus som «kul» kommer man fort på avveier, for da blir fokuset å TILPASSE Jesus. Når det å tilpasse blir fokuset, er det veldig lett å justere budskapet, slik at det er mer tilpasset dagens kultur.

Det vi heller burde gjøre er å belyse den virkelige grunnen til at Jesus er relevant. Når folk ser hvorfor Jesus er relevant i dag, da blir Jesus attraktiv — ikke fordi Han er kul, men fordi Han tilbyr noe ingen andre kan tilby — nemlig tilgivelse for synd.

Bibelens Jesus

Jeg har hørt folk si, at grunnen til at dagens menigheter tømmes for unge mennesker er fordi kirkene må gjøres mer moderne. Det er kanskje noe sant i dette, men vi trenger mer enn moderne menigheter om vi ønsker å nå Europa.

Når Jesus sier at vi er jordens salt, så legger Han til at «... hvis saltet mister sin saltkraft, hvordan skal det da kunne bli salt igjen? Da er det ikke godt for noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene.» (Matt 5:13).

Kan det være at vi, i vårt forsøk på å justere budskapet som skulle være «Guds kraft til frelse», har mistet kraften og at vi derfor ikke lenger er relevante for verden rundt oss. Det er tusenvis av Europeere i dag som har dype åndelig lengsler, men de søker ikke til kirkene. Hvorfor? Fordi de assosierer kirken med historie og religion, men ikke med åndelig liv. Men Bibelens Jesus har både liv og kraft til å frelse.