Er enhet veien til vekkelse?

Jeg tror på vekkelse og fornyelse blant Guds folk i Skandinavia og vi ser spirer av noe nytt begynne å vokse frem og folk fra mange forskjellige kirkesamfunn begynner å våkne opp for det overnaturlige.

Før var det pinse- og trosbevegelsen som stod for den karismatiske side av kristenheten, men i senere år har det vokst fram sterke karismatiske røster også innen den Lutherske kirke. Dette har ført til nytt samarbeid mellom de forskjellige kirkeretninger og selv om det har vært teologiske uenigheter, har man funnet sammen i et felles ønske om mer av Gud. Gleden av å oppdage en hunger etter mer av Gud i tradisjonelle kirkesamfunn har også ført til at mange pinsekarismatikere har fått en ny fasinasjon for den tradisjonelle og historiske siden av kristendommen. Sakte men sikkert har skillelinjene begynt å forsvinne.

Men i alle nye bevegelser er det en tendens til å gå for langt og i gleden over gode opplevelser støter man bort all kritikk ved å kategorisere det som å ”ikke være åpen for Ånden”. Levende kristendom er mer enn gode opplevelser, og det er helt avgjørende at disse opplevelsene bygger på Guds eget Ord.

Men er ikke enhet alltid positivt? Nei, ikke hvis enhet betyr enighet om å legge seg på laveste fellesnevner. Det er fint at man er enig om at Jesus døde for verdens synd, men om enhet betyr at vi skal la være med å snakke om sannheter i Guds ord, i frykt for å støte noen — ja, da er det ikke virkelig enhet man snakker om.

Vil vekkelse føre til enhet?

Nei, tvert imot! Vekkelse har alltid skapt splittelse og slik har det vært helt fra Jesu tid. I Johannes 7:43 står det om Jesus at ”... ble det splid blant folket på grunn av Ham.” Dette var heller ikke bare et engangs tilfelle, for i Johannes 10,19 står at det ble ”... igjen splid blant jødene på grunn av disse ordene.”

Selv om de første troende holdt sammen og elsket hverandre, førte også deres forkynnelse til splid blant folket generelt. Likevel står det at ”... Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt.” Noen våget ikke å nærme seg dem, men likevel hadde mange dyp respekt for dem. Jesus talte klart og tydelig da Han i Lukas 12:51-52 spurte folket: ”Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid ...”

Om du studerer vekkelseshistorie vil du se at vekkelse og forfølgelse alltid har gått hånd i hånd. Vekkelse har aldri vært en enhetsbevegelse, men tvert imot har vekkelse skapt liv og røre. Mennesker som helhjertet har søkt Guds hjerte har alltid måte forberede seg på motstand. Paulus forberedte også Timoteus på dette da han sa at ”... alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt ...”.

I Norge har det samme gjentatt seg igjen og igjen helt fra Hans Nielsen Hauges tid. Hans radikale omvendelses-forkynnelse møtte stor motstand, men han så det nødvendig å tale prestestanden midt imot. Det gjorde at han måtte sitte i fengsel mange ganger og i mange år. Når vekkelsene bryter fram i lokale menigheter, vil det i de fleste tilfellene alltid finnes noen som misliker det som skjer. Da blir det slike brytninger som Jesus snakket om.

Enten vi snakker om Luther, Wesley Barratt og mange andre, så kom ikke vekkelsene uten brytninger. Om de hadde latt seg kue av kritikk og motstand, hadde det ikke blitt noen vekkelse eller reformasjon. Men midt i motgang og forfølgelse har Gud åpenbart seg. Samtidig som noen har blitt rasende, har Gud kalt på mennesker til frelse og fornyelse.

Jesu bønn om enhet

Jeg tror vi til en viss grad har misforstått hva Jesus sa i sin bønn om enhet. Hans poeng var ikke at verden skulle komme til tro ved at vi, på tross av forskjellige kirkesamfunn, elsket hverandre. La oss se på hva Jesus ba om i Johannes 17:22-23:

”Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”

Han gav oss sin herlighet, for at vi skulle være ett med Gud og når vi ble ”fullt og helt” ett med Gud slik Jesus var, da ville verden komme til tro.

Når vi blir ett med Jesus vil verden kunne se Jesus i oss — fordi vi er ett med Ham. Jeg tror også dette vil føre til enhet med andre brennende kristne på tross av kirkesamfunn, men fokuset må være på Jesus og ikke oss selv.

Ord og Ånden

Jeg tror det er et desperat behov for Guds Ord og Den Hellige Ånds åpenbaring over dette. Det vi behøver er ikke bare å holde hverandre i hendene, slik at verden kan se at vi har sluttet å sloss. Vi behøver Den Hellige Ånds åpenbaring, slik at vi alle vokser opp til Han som er hode for legemet — Jesus Kristus (Ef. 4:11-16).

Ekte økumenisk enhet vil kun kommer når vi alle først blir ett med Faderen. Om vi først skal løse alle teologiske konflikter er jeg redd vi aldri blir ferdige, og om vi legger oss på laveste fellessnevner vil vi aldri vokse opp til Han som er hode. Når Gud virkelig åpenbarer sin herlighet vil ikke dette alltid føre til begeistring blant alle mennesker. De som ikke er åpne for at Gud skal forandre på deres teologiske ideologier, vil stride imot det Gud gjør. Men de som er villig til å overgi seg og la Gud få beskjære dem — de vil få oppleve mer av Guds herlighet og at Jesus mer og mer vinner skikkelse i dem.

I Apostlenes Gjerninger ser vi flere ganger at når Gud på en spesiell måte åpenbarte seg førte det ikke bare til glede, men også til frykt (Ap. 2:43 + 5:11-12). Men frykten førte til en overbevisning om synd som gjorde at mange vendte seg til Gud. Må Gud gi at vi kan søke Herren av hele vært hjerte så vi blir gjort ett med Ham gjennom den Ånd han har gitt oss. Vi trenger å ydmyke oss under Ham så vi kan oppleve det som Jesus ba om i den samme bønnen i Johannes 17:17:

”Hellige dem i Din sannhet! Dit Ord er sannhet.”

Er Matteus 24 skrevet til Jøder?

Jeg har hørt mange si at Matteus 24 ikke er skrevet til menigheten eller oss kristne i dag, men til jøder. Men det er et par problemer med denne teorien.

At Jesus i Matteus 24 talte til jøder er logisk nok, siden alle av Jesu disipler var jøder og Jesus befant seg i Israel. Men betyr det at Jesu budskap kun er til jøder? I så fall er Johannes 3:16 kun til Nikodemus.

Å kjenne konteksten og bakgrunn er en god ting, men vi kommer på villspor om vi gjør konteksten til budskapet. Selv om det var jøder Jesus talte til, var Hans budskap ikke kun til de som lyttet der og da. Gud har ikke gitt oss sitt ord KUN for at vi skal vite hva som er blitt sagt. Han har gitt oss sitt ord fordi Han har noe å si oss IDAG.

Jesus brev til de 7 menigheter i Johannes Åpenbaring var brev til lokale menigheter som faktisk eksisterte, men de har et budskap til oss i dag. Ja, Jesus talte til Jøder i Matteus 24, men Hans budskap gjelder oss i dag. Selv om Johannes 3:16 ble sagt i en privat samtale mellom Jesus og Nikodemus, gjelder Hans ord oss i dag.

Med dette i tankene vil jeg prøve å gå igjennom Matteus 24 og fremheve et par ting jeg synes er verd å ta med i betraktningen, når man sier at kapittelet kun er for jøder.

1. Hva sier Bibelen selv?

For det første står det ikke noe i Bibelen om at dette kapittelet kun er for jøder. Det betyr at man må være ærlig om at påstanden er en teori og en tolkning — ikke et bibelsk faktum. At det er en tolkning betyr ikke nødvendigvis at det er feil, men man må skille mellom fakta og teori.

Personlig prøver jeg å være forsiktig med å tillegge betydning til det som står skrevet — selv om jeg tror alle til en viss grad gjør det. Målet bør være å i så stor grad som mulig bare lese og tro det som står — og med det mener jeg ikke at kontekst og bakgrunnsviten ikke er viktig.

2. Kontekst er viktig

Mange av dem som mener at Matteus 24 kun er for jøder bruker ofte kontekst som argument. Dette er egentlig litt ironisk, for ifølge konteksten snakker ikke Jesus til en skare jøder, men til en gruppe disipler — som etter Jesu død og oppstandelse ble en del av Jesu menighet på jord. Det kommer tydelig frem i begynnelsen av kapittelet.

Deretter gikk Jesus ut og bort fra templet, og DISIPLENE Hans kom opp for å vise Ham templets bygninger. Og Jesus sa TIL DEM: «Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier Jeg dere... — Matteus 24:1-2

Med andre ord var ikke dette en av Jesu taler til skarene som ofte flokket seg rundt Ham. Hvis dette kun var ment til jøder så sa Jesus dette til en gruppe mennesker, hvor mye av det Han sa ville være helt irrelevant. Flere av dem var i live da tempelet ble ødelagt, så denne delen er jo i og for seg grei nok, men det Jesus sier etterpå ville de aldri oppleve.

Det kommer også tydelig fram at det var til disiplene Jesus snakket, for i vers 3 står det igjen at «... mens de var alene, sa de ...». Hvis Hans svar kun var til ikke-Messianske jøder, som ville bli igjen etter bortrykkelsen av menigheten — ja, da gjaldt ikke Jesu svar dem som spurte spørsmålet.

Man kan jo også stille spørsmål til om Det Nye Testamentet er det rette sted for Gud å komme med et budskap rettet til ikke-Messianske jøder. Bortsett fra Messianske jøder, er det ikke så mange jøder som leser det nye testamentet og de Messianske jødene er jo frelst og derfor en del av menigheten — så for dem er jo heller ikke dette kapittel relevant.

3. Forfulgt for Jesu navn skyld?

En av advarslene i Matteus 24 er at de skal bli «... hatet av alle folkeslag for Mitt navns skyld ...» (Vers 9). At jødene fortsatt venter på Messias er jo ikke noe nytt, men Jesus presiserer her at det er på grunn av Ham at de skal bli hatet. Med andre ord skal de ikke bli hatet fordi de har blitt forført og akseptert en falsk messias, men fordi de tror på den rette Messias.

I tillegg sier Jesus at «... DETTE EVANGELIET om riket skal bli forkynt i hele verden ...». Jødene er kjent for sin tro på Jehova, men ikke for å forkynne evangeliet.

4. Falske profeter

Falske profeter er også ett av kjennetegnene som Jesus nevner, men hvem er det disse falske profeter skal søke å forføre? Messianske jøder er jo ifølge mange kristne allerede blitt bortrykket sammen med menigheten. De jøder som da er igjen er jo derfor allerede forført — og derfor ble de ikke rykket opp sammen med menigheten.

Nå tror ikke jeg at vi kommer til å bli bortrykket før alt dette skjer, men jeg prøver bare å fremheve at de som sier dette kapittelet kun er til jøder og at menigheten skal blir bortrykket før trengselen, ofte får problemer med helheten i Guds ord.

5. Falske Kristus'er

Jesus sier også at det vil stå frem falske kristus-er. Her kan man kanskje argumentere med at jødene ennå venter på Messias og derfor er på utkikk etter Kristus (Kristus er det greske ord for det Hebraiske ordet Messias).

Jesus sier også at disse falske kristus-er og profeter skal søke å forføre «de utvalgte». Men som vi allerede har sett gir det ikke mening at disse falske kristus-er skal søke å forføre de som allerede er forført — så de ikke tror på Jesus (den ekte Kristus/Messias).

6. Dere kjenner ikke dagen eller timen

Disiplene blir oppfordret til å våke, siden de ikke ville kjenne dagen eller timen han vil komme igjen (Matt 24:42). Men om scenariet er at menigheten først skal bli bortrykket, og at jødiske evangelister deretter skal forkynne evangeliet og stå imot Antikrist de neste 7 år — da vet de jo ganske nøyaktig dagen og timen.

Det vil være en ganske markant og tydelig begivenhet om millioner av kristne over hele jorden plutselig forsvinner. Om det er slik at de kristne først skal bortrykkes og at trengselen deretter skal begynne — da vet man jo nøyaktig når det var millioner av mennesker som forsvant — med andre ord kan man ganske nøyaktig regne ut dagen og timen — noe Jesus sier vi ikke skal kunne gjøre.

Katolikker og protestanter

Kan protestanter ha fellesskap med katolikker? Dette er et aktuelt spørsmål, som vekker sterke reaksjoner hos mange kristne — både i den katolske og den protestantiske leir. Nå vil ikke jeg påberope meg å være en ekspert angående katolsk tro, men siden jeg er misjonær i Polen (som er et veldig katolsk land) er jeg ikke helt uvitende.

Av erfaring kan jeg også nevne at katolsk teologi og almen katolsk praksis ikke alltid er den samme. Jeg er klar over at dette kan være et sensitivt emne, og folk fra begge leirer kommer helt sikkert til å være uenig med meg på enkelte punkt — og det er helt OK. Ingen av oss har hele sannheten.

Kristi legeme er ikke delt opp i kirkesamfunn

Det første jeg tror er viktig å få på plass, er at Kristi legeme ikke er delt opp i forskjellige kirkesamfunn. I Himmelen kommer det ikke til å være en egen avdeling for pinsevenner og en annen for baptister, katolikker, metodister, osv.

Paulus taler klart om dette i Korinterbrevet. Hans spørsmål er ”... Er da Kristus blitt delt?”, og han refser til og med dem som sier at de hørte til Kristus. Ikke fordi man ikke skal holde seg til Kristus, men i denne sammenheng var det folk som sa dette for å heve seg over dem som sa de tilhørte Paulus eller Apollos. Hans budskap var klart og tydelig: ”... La det ikke være splittelse blant dere....”.

Betyr dette at vi skal tolerere alle mulige forskjellige teologier og praksiser? Nei, absolutt ikke! Det var jo nettopp for å ta et oppgjør med vranglære at Paulus skrev flere av sine brev. Men kampen mot vranglære var ikke en kamp for å mene det samme i alt. Han var tydelig på at ”å være ett” ikke var det samme som ”å være ens”. For senere i sitt brev til Korinterne sier han:

Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. — 1. Korinter brev 12:12

Det er rom for forskjelligheter og forskjellighetene er faktisk en styrke og ikke en svakhet. Selv når det kom til visse læremessige forhold ser det ut til at Paulus ikke forlangte at alle skulle tro og mene det samme som han.

I dag er det med mat og helligdager ikke noe stort problem blant kristne, men i den første menighet var dette et veldig aktuelt tema. Men Paulus søkte ikke å fremme det ene fremfor det andre. Han sier bare at ”... Den som spiser skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser.”

Angående helligdager sier han ”... Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn.” Men det var enkelte læremessige forhold hvor Paulus ikke var åpen for debatt, og dette kommer tydelig fram i Galaterbrevet — som spesielt tar opp det med hva man skal gjøre for å bli frelst.

Dette rørte ved selve kjernen i evangeliet og her sier han at ”... om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han”. Han var med andre ord ikke åpen for debatt på dette området.

Dette har også tradisjonelt vært en av forskjellene mellom katolikker og protestanter. Når Luther stod fram var en av hans hovedteser ”tro alene”, mens den katolske kirke stod for læren om avlat.

Mange i Skandinavia tror at dette er noe som den katolske kirke ikke lærer lenger, men læren om avlat og at man kan kommer fortere ut av skjærsilden ved å betale penger til den Katolske kirke er i full praksis ennå. Det vet jeg fordi jeg bor i et land hvor det er helt alminnelig praksis og promoteres helt åpenlyst.

Her bør det også nevnes at skjærsilden ikke er for ”de onde”, men for de som er frelst. Saken er nemlig den at ifølge katolsk lære er det ingen frelste som er gode nok, derfor må man ”gjøre ferdig sin frelse” i skjærsilden.

Det er visse sannheter som må være grunnlaget for alt åndelig fellesskap, fordi disse sannheter er essensielle når det kommer til frelse. Om disse grunnsannheter er på plass, er det rom for variasjon på andre områder, siden ingen av oss har hele sannheten. Men at ingen har ”hele” sannheten, betyr ikke at essensen i kristen tro ikke står fast.

Hva så med katolikker?

Er det så helt OK å ha åndelig fellesskap med katolikker? Vel, hvis de er født på ny er det mulig med åndelig fellesskap. Betyr det at vi skal akseptere katolsk teologi? Absolutt ikke og min erfaring er at selv mange ”frelste katolikker” ikke er enig i katolsk teologi. Her er det stor variasjon fra person til person, men det er mange katolikker som ikke ber til Maria, ser på Pavens ord som likestilt med Bibelen og Den Katolske kirke som den eneste sanne kirke.

Man kan selvfølgelig diskutere om de da virkelig er katolikker, siden disse ting er en del av katolsk teologi, men igjen vil jeg påpeke at det er enkelt-mennesker vi har fellesskap med og ikke kirkesamfunn.

Personlig kan jeg ikke forstå at disse mennesker ønsker å være en del av den Katolske kirke, men om de virkelig er født på ny er de mine brødre og søstre i Kristus. Noen vil kanskje bli støtt over dette, men jeg kan faktisk heller ikke forstå at noen ønsker å være en del av den Norske kirke. Men jeg erkjenner at det er mange herlig frelste brødre og søstre også der.

Utfordringen med den Katolske kirke er jo at de læremessig står for en del ting som absolutt ikke er forenlig med Bibelen. Her taler jeg ikke om forskjellige synspunkter når det kommer til de åndelige gaver, endetiden eller andre emner hvor jeg mener det er rom for forskjellige synspunkter. Men en del av det den Katolske kirke står for er i sterk kontrast til hva Bibelen lærer.

Katolikker og katolisismen

Personlig må jeg si at mitt forhold til katolisismen har forandret seg etter at jeg flyttet til Polen og fikk oppleve katolisismen på nært hold. Mens vi har bodd her har jeg møte flere katolikker som ikke ber til Maria, er herlig frelst, født på ny, talte i tunger, ber for syke og er tydelig på at det kun er Jesus som frelser. Samtidig har jeg også sett en negativ side av katolisismen som man ikke ser så lett i Skandinavia.

I Skandinavia befinner katolisismen seg i et protestantisk område og kan derfor ikke utfolde seg i samme grad som her i Polen eller i andre katolske land. I katolske land kan man fort merke katolisismens åk i mye sterkere grad. Den kommer til utrykk ved at folk blir oppfordret av prester til å betale penger til Kirken for at deres avdøde skal kommer fortere ut av skjærsilden og at alt som ikke er katolsk med det samme blir stemplet som sekterisk — og det gjelder alle protestanter.

Selv om det finnes unntak, er den alminnelige holdning blant katolske prester og biskoper at det kun er den katolske kirke som er den sanne kirke. Det vil si at den generelle holdning ikke er et likestilt fellesskap, men et ønske om at de ”villfarne” skal kommer tilbake til flokken igjen. Dette kommer for eksempel til utrykk ved at katolikker ikke har lov til at delta i nattverd sammen med protestanter.

Før man begynner å snakke om fellesskap mellom protestanter og katolikker (som kirkesamfunn) burde det kanskje fra katolsk side først være en aksept for at vi alle møtes som likeverdige brødre og søstre.

Men reelt åndelig fellesskap er ikke basert på om kirkesamfunnene klarer å jobbe sammen. For ekte åndelig fellesskap er noe som skjer mellom mennesker og ikke mellom organsiasjoner. Debatten burde heller være en debatt om hva det vil si å være en gjenfødt kristen.