• Ronald Gabrielsen

Er enhet veien til vekkelse?

Oppdatert: aug. 18


Jeg tror på vekkelse og fornyelse blant Guds folk i Skandinavia og vi ser spirer av noe nytt begynne å vokse frem og folk fra mange forskjellige kirkesamfunn begynner å våkne opp for det overnaturlige.


Før var det pinse- og trosbevegelsen som stod for den karismatiske side av kristenheten, men i senere år har det vokst fram sterke karismatiske røster også innen den Lutherske kirke. Dette har ført til nytt samarbeid mellom de forskjellige kirkeretninger og selv om det har vært teologiske uenigheter, har man funnet sammen i et felles ønske om mer av Gud. Gleden av å oppdage en hunger etter mer av Gud i tradisjonelle kirkesamfunn har også ført til at mange pinsekarismatikere har fått en ny fasinasjon for den tradisjonelle og historiske siden av kristendommen. Sakte men sikkert har skillelinjene begynt å forsvinne.


Men i alle nye bevegelser er det en tendens til å gå for langt og i gleden over gode opplevelser støter man bort all kritikk ved å kategorisere det som å ”ikke være åpen for Ånden”. Levende kristendom er mer enn gode opplevelser, og det er helt avgjørende at disse opplevelsene bygger på Guds eget Ord.


Men er ikke enhet alltid positivt? Nei, ikke hvis enhet betyr enighet om å legge seg på laveste fellesnevner. Det er fint at man er enig om at Jesus døde for verdens synd, men om enhet betyr at vi skal la være med å snakke om sannheter i Guds ord, i frykt for å støte noen — ja, da er det ikke virkelig enhet man snakker om.

Vil vekkelse føre til enhet?

Nei, tvert imot! Vekkelse har alltid skapt splittelse og slik har det vært helt fra Jesu tid. I Johannes 7:43 står det om Jesus at ”... ble det splid blant folket på grunn av Ham.” Dette var heller ikke bare et engangs tilfelle, for i Johannes 10,19 står at det ble ”... igjen splid blant jødene på grunn av disse ordene.”


Selv om de første troende holdt sammen og elsket hverandre, førte også deres forkynnelse til splid blant folket generelt. Likevel står det at ”... Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt.” Noen våget ikke å nærme seg dem, men likevel hadde mange dyp respekt for dem. Jesus talte klart og tydelig da Han i Lukas 12:51-52 spurte folket: ”Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid ...”


Om du studerer vekkelseshistorie vil du se at vekkelse og forfølgelse alltid har gått hånd i hånd. Vekkelse har aldri vært en enhetsbevegelse, men tvert imot har vekkelse skapt liv og røre. Mennesker som helhjertet har søkt Guds hjerte har alltid måte forberede seg på motstand. Paulus forberedte også Timoteus på dette da han sa at ”... alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt ...”.


I Norge har det samme gjentatt seg igjen og igjen helt fra Hans Nielsen Hauges tid. Hans radikale omvendelses-forkynnelse møtte stor motstand, men han så det nødvendig å tale prestestanden midt imot. Det gjorde at han måtte sitte i fengsel mange ganger og i mange år. Når vekkelsene bryter fram i lokale menigheter, vil det i de fleste tilfellene alltid finnes noen som misliker det som skjer. Da blir det slike brytninger som Jesus snakket om.


Enten vi snakker om Luther, Wesley Barratt og mange andre, så kom ikke vekkelsene uten brytninger. Om de hadde latt seg kue av kritikk og motstand, hadde det ikke blitt noen vekkelse eller reformasjon. Men midt i motgang og forfølgelse har Gud åpenbart seg. Samtidig som noen har blitt rasende, har Gud kalt på mennesker til frelse og fornyelse.

Jesu bønn om enhet

Jeg tror vi til en viss grad har misforstått hva Jesus sa i sin bønn om enhet. Hans poeng var ikke at verden skulle komme til tro ved at vi, på tross av forskjellige kirkesamfunn, elsket hverandre. La oss se på hva Jesus ba om i Johannes 17:22-23:


”Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”

Han gav oss sin herlighet, for at vi skulle være ett med Gud og når vi ble ”fullt og helt” ett med Gud slik Jesus var, da ville verden komme til tro.


Når vi blir ett med Jesus vil verden kunne se Jesus i oss — fordi vi er ett med Ham. Jeg tror også dette vil føre til enhet med andre brennende kristne på tross av kirkesamfunn, men fokuset må være på Jesus og ikke oss selv.

Ord og Ånden

Jeg tror det er et desperat behov for Guds Ord og Den Hellige Ånds åpenbaring over dette. Det vi behøver er ikke bare å holde hverandre i hendene, slik at verden kan se at vi har sluttet å sloss. Vi behøver Den Hellige Ånds åpenbaring, slik at vi alle vokser opp til Han som er hode for legemet — Jesus Kristus (Ef. 4:11-16).


Ekte økumenisk enhet vil kun kommer når vi alle først blir ett med Faderen. Om vi først skal løse alle teologiske konflikter er jeg redd vi aldri blir ferdige, og om vi legger oss på laveste fellessnevner vil vi aldri vokse opp til Han som er hode. Når Gud virkelig åpenbarer sin herlighet vil ikke dette alltid føre til begeistring blant alle mennesker. De som ikke er åpne for at Gud skal forandre på deres teologiske ideologier, vil stride imot det Gud gjør. Men de som er villig til å overgi seg og la Gud få beskjære dem — de vil få oppleve mer av Guds herlighet og at Jesus mer og mer vinner skikkelse i dem.


I Apostlenes Gjerninger ser vi flere ganger at når Gud på en spesiell måte åpenbarte seg førte det ikke bare til glede, men også til frykt (Ap. 2:43 + 5:11-12). Men frykten førte til en overbevisning om synd som gjorde at mange vendte seg til Gud. Må Gud gi at vi kan søke Herren av hele vært hjerte så vi blir gjort ett med Ham gjennom den Ånd han har gitt oss. Vi trenger å ydmyke oss under Ham så vi kan oppleve det som Jesus ba om i den samme bønnen i Johannes 17:17:


”Hellige dem i Din sannhet! Dit Ord er sannhet.”



34 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle