• Ronald Gabrielsen

I Jesu fotspor


Når man snakker med mennesker om Gud, finner man fort ut at mennesker er veldig forskjellige og dette kan noen ganger være utfordrende. Men når man ser hvordan Jesus snakket med mennesker, oppdager man et veldig viktig prinsipp.


Jesus hadde ikke noen ferdigskrevet mal for hva Han skulle si, og når man vet hvor forskjellige mennesker er, forstår man at det å bruke en ferdigskrevet mal ikke er noen god ide. Men et prinsipp er ikke det samme som en mal og når man studerer Jesus i Evangeliene, ser man at Han hadde et prinsipp i sine samtaler med mennesker.


Han søkte å lede mennesker til et bestemt sted. Hva Han sa og gjorde, var avhengig av hvem Han snakket med — men destinasjonen var alltid den samme. Noen ganger litt frekk

Det kan virke utrolig for snille og høflige skandinaver, men noen ganger var Jesus nesten litt uhøflig og avvisende. Det var ikke fordi Han ikke hadde kjærlighet til den Han snakket med. Når Han noen ganger tråkket folk litt på tærne, var det fordi Han ønsket å vekke noe i dem — noe som var nødvendig for lede dem Han snakket med til et punkt hvor deres hjerter ble god jord.


Et eksempel på dette ser vi i Lukas 18, hvor en rik ung mann kommer til Jesus. Det mannen søkte var edelt og godt — han søkte evig liv. Mannen hadde ikke helt forstått hvem Jesus egentlig var, men han henvendte seg i alle fall til riktig person, og mannens uvitenhet var ikke hans største problem. Problemet kommer tydelig frem i begynnelsen av samtalen.


Jesus begynner med å korrigere man-nens forståelse av hva det vil si å være «god». Dette gjør Han ved å slå fast at kun Gud er god, og ved å lede mannens oppmerksomhet mot De 10 Bud. Jesus visste at budene ikke var en vei til frelse, men Han svarte som Han gjorde for å vekke noe i den rike unge mannen — noe den rike unge mannen fullstendig manglet.


Selvrettferdighet

«Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung» svarte den rike unge mannen, da Jesus ledet hans oppmerksomhet mot De 10 Bud. Mannen var nok oppriktig i sitt svar, men at man er oppriktig er ingen garanti for at man har rett.


Når Jesus ber den rike unge mannen selge alt han eier og gi pengene til de fattige, var det heller ikke for å presentere det å gi til de fattige som en vei til frelse. Jesus sa dette for å hjelpe mannen til å se sitt problem — noe som var nødvendig for å lede mannen til syndserkjennelse. Mannen respons avslørte at han ikke hadde holdt alle budene. Han hadde faktisk brutt det første og viktigste bud av alle: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv» (Luk 10:27).


Jesus prøvde ikke å være dømmende, men Han visste at mannen måtte bli konfrontert med sin egen synd og selvrettferdighet. Jesus sa de ting Han sa for å åpne mannens øyne, slik at mannen virkelig kunne se sitt eget behov for frelse. Når mannen først henvender seg til Jesus spør han: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?». Jesus prøver deretter å vise mannen årsaken til hans ufred, ved å lede oppmerksomheten til det faktum at han har brutt Guds bud. Siden mannen trodde at han var en god mann, var det spesielt viktig for Jesus å spesifikt peke på mannens hovedsynd — hans kjærlighet til penger.


Dette var ikke noe mannen hadde lyst til å høre, for det står at «...da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik ...» (Luk 18:23). I Markus sin gjengivelse av denne beretningen står det at mannen «... gikk bedrøvet bort, for han eide mye ...» (Mark 10:22). I Markus sin versjon av beretningen står det også at «Jesus så på ham og fikk ham kjær». Men at Jesus fikk mannen kjær, gjorde ikke at Jesus så mellom fingrene når det kom til denne mannens behov for omvendelse.


Nåde og sannhet

Jesus brukte ikke alltid loven i møte med mennesker. I Johannes 8 møter Jesus en kvinne som bokstavelig talt er i et desperat behov for frelse. Hun var grepet på fersk gjerning i hor og fariseerne nølte ikke med å minne Jesus om at «Moses befalte oss at slike skal steines». Deretter spurte de Jesus «Men hva sier Du?» (Joh 8:5).


Jesus hadde allerede et rykte på seg for å være «... tolleres og synderes venn ...» (Luk 7:34), så de hadde nok et håp om å presse Jesus opp i et hjørne. Hvis Jesus sa «ikke stein henne», ville de ha noe å anklage Ham for. Jesus kjente godt til Moseloven, men var ikke kommet for å «... oppheve loven eller profetene ...» (Matt 5:17). Samtidig var Han heller ikke kommet for å «... ødelegge menneskeliv, men for å frelse ...» (Luk 9:56).


Men det var en ting fariseerne ikke helt hadde forstått — nemlig at Gud også er nådig og gjerne tilgir når mennesker omvender seg og angrer sin synd. Nåde og tilgivelse er ikke kun en nytestamentlig ting. Allerede i 2. Mosebok 34:6, da Gud åpenbarte seg for Moses, sier Gud at Han er «... barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet ...». Senere sier Han også at Han «... tilgir misgjerning og overtredelse» (4.Mos 14:18).


Loven hadde allerede, på en tydelig og brutal måte, åpnet denne kvinnens øyne. Hun visste uten tvil at hun var skyldig og trengte frelse. Nettopp derfor sier Jesus til henne: «Heller ikke Jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer!» (Joh 8:11). Jesus holdt ikke loven opp mot denne kvinnen, for «vokteren» hadde allerede ført henne til Kristus — slik Paulus sa loven skulle gjøre (Gal. 3:23-25).


Men det var noen andre som fikk lovens rettferdige kraft rettet mot seg i denne historien — og det var fariseerne. Til dem sa Jesus: «Den syndfrie blant dere kan først kaste stein på henne» (Joh 8:7). Deretter står det at Han bøyde seg ned å skrev på jorden. Mange har spekulert i hva Jesus skrev, og jeg tror han skrev ned syndene til fariseerne som brakte denne kvinnen til Ham. For i neste vers står det at «... de som hørte dette, ble dømt av sin samvittighet og gikk bort, én etter én ...».


En ærlig løgner

En av fordelene ved å være ledet av Den Hellige Ånd, er at du vil være på rett sted til riktig tid. Et eksempel fra Jesu liv, når det kommer til dette, er historien om den samaritanske kvinnen ved brønnen. Jesus innleder samtalen ved å spørre om noe så hverdagslig som litt vann. Men på en fantastisk måte vrir Jesus samtalen over i en åndelig retning. Plutselig ser man at kvinnen faktisk var litt religiøst interessert. For når samtalen går i en åndelig retning, spør hun Jesus hva Han mener angående det riktige sted å tilbe.


Jesus var ikke der for å diskutere teologi, men Han gir likevel et tydelig svar på kvinnens spørsmål. Deretter gjør han noe litt merkelig. Han henvender seg til kvinnen og sier: «Gå og rop på mannen din og kom tilbake hit!» (Joh 4:16). Snakk om å hoppe rett i salaten med begge beina! Visste ikke Jesus at dette var et ømt punkt for denne kvinnen? Kvinnens svar viser tydelig at dette var ikke noe hun hadde lyst å snakke om. Hun svarer Jesus med

å si: «Jeg har ingen mann» — og hun håpet nok at de ikke trengte å snakke mer om dette.


Jesus visste at dette var et ømt punkt for kvinnen, men jeg tror også Han så at kvinnen var klar til å omvende seg. Han var ikke der for å fordømme henne, men lar kvinnen tydelig vite at Han kjenner hennes situasjon ved å si: «Du gjorde rett i å si: Jeg har ingen mann. For du har hatt fem menn, og den du har nå, er ikke din mann. Der talte du sant» (Joh 4:17-18).


Mange kristne ville nok ikke ha drømt om å dra frem dette emnet, hvis de visste det var et ømt punkt for kvinnen — men heldigvis er ikke Jesus som mange kristne. Han prøvde ikke å være uhøflig og var ikke der for å kaste stein, men han visste dette var et «problemområde» for kvinnen. Han visste at hennes samvittighet allerede hadde brakt henne til det punkt at hun var klar til å omvende seg — nå trengte hun bare noen til å gi henne det siste puff i riktig retning.


Liten og rik

Siste eksempel i denne artikkelen er historien om Sakkeus i Lukas 19, og dette er også et av de eksempler hvor Jesus ikke bringer fram synd eller loven. I historien om Sakkeus ser man en liten rik mann som ikke var særlig godt likt av folket. Mange kunne nok heller ikke forestille seg at Sakkeus innerst inne søkte frelse, men at Sakkeus gjerne ville se Jesus indikerer at samvittigheten hadde åpnet hans øyne for behovet for tilgivelse.


Dette kommer tydelig frem når Sakkeus reiser seg opp og sier: «Se, Herre, jeg gir halvparten av alt jeg eier til de fattige. Hvis jeg har tatt noe fra noen ved falske anklager, så gir jeg tilbake fire ganger så mye». Jesus svar var at «... i dag er frelse kommet til dette hus ...» (Luk 19:8-9). Jesus mente ikke at man kan bli frelst ved å gjøre gode gjerninger eller gi til de fattige, men Sakkeus sitt svar viste at han hadde omvendt seg — og når mennesker omvender seg har Gud ikke noe problem med å tilgi synd.


Konklusjon

Når man studerer de ganger Jesus taler med mennesker, er det et prinsipp som kommer tydelig frem. Jesus gav nåde til de ydmyke og lov til de stolte. Jakobs brev sier at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde» (Jak 4:6), og det er nettopp dette prinsipp vi ser i funksjon når Jesus møter mennesker.


Gud gav ikke Loven for at den skulle være en vei til frelse, men «... for at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal stå straffskyldig for Gud ...» (Rom 3:19). Grunnen til at det er viktig for Gud at verden først skal stå straffskyldig, er fordi det er først når man forstår at man er skyldig at man søker nåde. Å komme ansikt til ansikt med egen synd er ydmykende — men nødvendig. For det er først når man aksepterer ens egen synd og behov for frelse, at vårt hjerte er i den ydmyke posisjon at Gud kan la oss oppleve Hans nåde og tilgivelse. Ja, faktisk er det å lede folk til denne erkjennelse en viktig del av det å forkynne Evangeliet, for det er når folk kommer til denne erkjennelse at deres hjerter blir god jord (Mark 4:13-20) som vil bære frukt som er omvendelsen verdig (Mat 3:8).


29 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle