Samvittighetens nøkkel

Det finnes en nøkkel Gud har gitt oss, som hjelper oss å skjære gjennom endeløse diskusjoner og tale rett til hjertet. Dessverre kjenner mange kristne ikke til denne nøkkelen og de som kjenner til den har ofte misforstått hvordan den skal brukes.

Denne nøkkel er verken en vei til frelse, eller en hammer vi skal slå folk i hodet med. Den er et redskap som åpner folks øyne for deres behov for frelse og forbereder hjertet på å motta evangeliets budskap.

Når Jesus i Markus 4:13-20, forklarer lignelsen om såmannen, forstår vi at lignelsen handler om fire forskjellige typer mennesker som hører Guds ord. Den første forstod ikke det han hørte, så ordet slo ikke rot. Den andre tok imot ordet med glede, men «hjertes jordgrunn» var ikke blitt forberedt på å ta imot såkornet. Avgjørelsen var derfor overfladisk og vedkommende falt fort fra troen. Den tredje tok imot ordet og det slo rot, men det var ting i vedkommens liv som kvelte ordet. Selv om treet vokste opp var det uten frukt. De siste var de som var god jord. De tok imot ordet og det bar frukt.

Mange som hører evangeliet er i den andre kategorien. De hører et fint budskap om at Gud er god, at Jesus elsker dem og vil gi dem fred og glede. Alt dette er sant, men ingen av disse uttalelsene rører ved HVORFOR de trenger å bli frelst. Derfor har de kun en overfladisk forståelse av frelsen.

Ja, Jesus elsker dem, men det er ikke derfor de trenger å bli frelst eller «bli reddet», som ordet frelse betyr. Gud har en fantastisk plan for deres liv, men det er heller ikke derfor de trenger frelse. Ja, Gud er god, men det er ikke fordi Gud er god at de trenger å bli reddet — eller bli frelst. Johannes 3:16 sier vi trenger frelse fordi vi er på vei mot fortapelse. Gud elsker verden og ønsker ikke at noen skal gå fortapt. Derfor sendte Han Jesus.

Om jeg gir respons på et budskap som stort sett dreier seg om at jeg er fantastisk, Gud synes jeg er kul, Han elsker meg og ønsker at jeg skal ha en relasjon med Ham, men hvor GRUNNEN til at jeg trenger frelse ikke er nevnt - da kan det godt være jeg med glede tar imot budskapet. Det var slik de som ble sammenlignet med steingrunn gjorde (Mark 4:16-17). Det er en stor fare for at min avgjørelse vil være overfladisk, uten en dypere forståelse av hva jeg er frelst fra. Det kan stikke dypt i hjertet når det virkelig går opp for noen at det var deres synd som naglet Jesus til korset, at de VAR på vei til helvete, men at Jesus nå har reddet dem. Men evangeliets budskap er ment å trenge dypt inn i hjertet — ikke bare få oss til å føle oss fantastiske.

Da Peter forkynte evangeliet i Apostlenes Gjerninger 2:37, står det at «... da de hørte dette, skar det dem i hjertet ...». Hva hadde Peter sagt som skar dem i hjertet? Han gjorde det samme som han hadde lært av sin Mester: Han pekte på deres konkrete synd. Han sa til dem at DE tok «... Ham (Jesus) ved lovløse hender, korsfestet og drepte Ham ...» og litt senere at «... Gud har gjort denne Jesus som DERE korsfestet, både til Herre og til Kristus ...».

Verken Jesus eller de første kristne hadde noen fast mal på hvordan de skulle forkynne evangeliet, men som vi så i den forrige artikkelen, var Jesus ikke redd for å peke på folks synd. Ikke for å slå dem i hodet, men for å nå inn til deres samvittighet og åpne deres øyne for BEHOVET for frelse, og på den måten forberede deres hjerter på å ta imot Guds nåde.

Lovens hensikt

De 10 Bud er nok ikke det første mange tenker på, når de tenker på det å forkynne evangeliet. Vi er jo frelst av nåde og ikke ved å holde Lovens bud — og det er helt sant. De 10 Bud er ingen vei til frelse. Bibelen sier klart og tydelig at «... mennesket ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men bare ved tro på Jesus Kristus ...» (Gal 2:16).

Hensikten med Loven var aldri at den skulle være en vei til frelse, men at den skulle vise oss behovet for frelse. Derfor sier Paulus at «... ved loven kommer erkjennelse av synd ...» (Rom 3:20) og at loven ble gitt «... for at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal stå straffskyldig for Gud ...» (Rom 3:19).

Om man ikke har noen erkjennelse av vår egen synd, vil vi heller ikke søke tilgivelse, og heller ikke virkelig verdsette Guds nåde. Om man unnlater å tale om synd og fortapelse når man forkynner evangeliet — da er det også vanskelig for dem som man snakker med å komme til en virkelig erkjennelse av egen synd.

Lovens hensikt var at den skulle fortelle meg HVA jeg har gjort galt. Derfor sier Paulus at han ikke «... lærte synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære» (Rom 7:7). Men samtidig som Loven viste Paulus Guds standard for hellighet, avslørte den også Paulus sin manglende evne til å leve opp til Guds standard. Derfor sier han at «... det budet som skulle gi liv, det ga ham død ...» (Rom 7:10). I fortvilelse blir hans bønn: «Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ...» (Rom 7:24). Slik presset Loven ham til det punkt hvor han erkjente sin egen utilstrekkelighet og sitt behov for nåde.

De 10 bud som et evangeliseringsverktøy

Noen har misforstått det å bruke Loven i forbindelse med evangelisering. De tror man bruker De 10 Bud for å slå folk i hodet eller som en vei til frelse. Begge disse holdninger er helt feil. Loven skal verken brukes til å slå folk i hodet med eller presenteres som en vei til frelse. Men den skal brukes som et hjelpemiddel for å åpne deres øyne.

Når jeg bruker De 10 Bud i samtale med mennesker, sier jeg ikke til dem: «Du er en løgner, tyv og har helt sikkert brutt alle Guds bud!». Jeg fremstiller heller ikke meg selv som en som har holdt alle budene. Jeg innrømmer åpent at jeg heller ikke har klart å leve opp til De 10 Bud. Jeg bruker De 10 Bud fordi de ligger innebygget i folks indre. Paulus sier om hedningene som ikke har fått Loven overlevert, at «... lovens gjerning er skrevet i hjertet deres; om det vitner samvittigheten sammen med dem ...» (Rom 2:15).

Jeg sier ikke til dem «Du har løyet!», men jeg spør dem «Har du noen gang løyet?» og det er en viktig forskjell her. Når jeg sier «Du har løyet!», anklager jeg dem, og de kan fort bli fornærmet og samtalen blir ikke særlig god videre. Når jeg spør «Har du noen gang løyet?», anklager jeg dem ikke for å være løgnere, men jeg ber dem rette blikket innover.

Spørsmålet vil lede deres tanker til ganger de har løyet og da skjer det Paulus sier — nemlig at «... tankene deres, innbyrdes enten anklager dem eller unnskylder dem ...» (Rom 2:15). På denne måten åpnes deres øyne for at de faktisk har brutt Guds bud og er skyldige. Ja, innerst inne visste de det nok allerede, men så lenge de ikke blir konfrontert med dette faktum, er det lett å feie det under teppet. Når de i tillegg får høre at Gud elsker dem, at alt er OK og at de er fantastiske — ja, da blir det ennå lettere å feie det under teppet.

En bjørnetjeneste

Kanskje du spør hvorfor det er så viktig å vise folk at de er syndere? Det er fordi «... den som har fått lite tilgitt, den elsker lite ...» ifølge Jesus (Luk 7:47). Nå har vi alle fått mye tilgitt, men om vi ved vår forkynnelse, hjelper folk til ikke å ta sin synd alvorlig — da gjør vi dem en bjørnetjeneste. Ved å hjelpe folk til å se sin egen synd, åpner vi også øynene deres for deres BEHOV for frelse. Når de ser sitt behov og hvor mye Jesus har tilgitt dem — da blir Guds kjærlighet fantastisk stor.

Mange unnlater å tale om synd og fortapelse, fordi de ønsker at folk skal ta imot budskapet, men i realiteten gjør de synderen en bjørnetjeneste. Ikke bare hjelper de synderen med å feie sin egen synd under teppet, de frarøver også synderen en syndserkjennelse. Denne syndserkjennelsen vil føre til en uendelig glede, takknemlighet og kjærlighet, når de forstår at Jesus sonet for alt på korset.

Når vi lar folk speile seg selv i Guds standard for hellighet, vil den avsløre menneskers selvrettferdighet og behov for tilgivelse. Når vi så peker på Jesus og hva Han gjorde på korset, blir dette virkelig gode nyheter. Da blir vi som dødsdømte, som nettopp har blitt frifunnet.

Bønn om vekkelse

Det er mange som ber om vekkelse både i Norge og de andre nordiske land. Dette er et viktig arbeid og mange store innhøstninger har blitt båret fram av mennesker som har ropt til Gud i mange år. Men om vi skal se vekkelse må vi også be om arbeidere som er villige til å forkynne et vekkelsesbudskap.

Jeg tror at når vi som Guds folk ydmyker oss, vender om fra våre synder, og bruker tid i Guds nærhet, vil Gud kalle på mennesker. Når Han gjør det, blir de modne og åpne for å motta evangeliets budskap. Men troen kommer av forkynnelsen (Rom 10:17) og «... hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?» (Rom 10:14).

Hvor er høst arbeiderne?

Når vi leser vekkelses-historie, forstår vi at bønn ofte medvirker at Gud sender forkynnere — vekkelsespredikanter som setter mennesker på valg og får fram syndenød. Dette ser vi har skjedd helt fra Peters tale på Pinsedagen, hvor de som hørte forkynnelsen, kjente at det «stakk dem i hjertet». Deres respons var at de spurte «Hva skal vi gjøre?».

Slik har det også vært i Norge. På Hans Nielsen Hauges tid vokste det fram en stor skare av radikale forkynnere, både menn og kvinner, som kalte folk til omvendelse og som ikke fryktet for å utfordre prester og navnekristne. Budskapet deres var klart: «Dommeren Jesus kommer — er du rede til å møte ham?». Det samme budskap forkynte Peter da han av Kornelius ble bedt om å forkynne for dem. Peter forkynte om Jesus som gikk omkring og gjorde «... godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen, ...» (Apg 10:38). Men i sin forkynnelse sa han også at Jesus «... påla oss å forkynne for folket og å vitne at det er Han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Om Ham vitner alle profetene at hver den som tror på Ham, skal få syndenes tilgivelse ved Hans navn....» (Apg 10:42-43). Da Peter hadde forklart om dom og syndenes tilgivelse, falt Den Hellige Ånd på dem som hørte.

Vekkelse setter fokus på evigheten!

Bønn har alltid gått forut for vekkelse, men gjennombruddet har kommet ved at Gud har reist opp vekkelsesforkynnere — enten de heter Jonathan Edwards, Finney, Wesley, William Booth, Moody, Frank Mangs eller Hallesby. I alle vekkelser har det vært personer som har våget å sette mennesker på valg! Ofte har disse forkynnere vært legpredikanter, men noen ganger har Gud også arbeidet gjennom utdannede forkynnere — men alle av dem måtte lære å stole på Gud. Felles for dem var at deres budskap gikk på tvers av hva som var allment akseptert. Derfor møtte de også motstand og forfølgelse.

Ofte måtte de reise fra sted til sted og overalt hvor de kom var deres spørsmål «Har du din sak i orden med Gud?». Deres fokus var menneskers frelse og ikke sosial aksept. De var opptatt av menneskers evige skjebne, himmel og helvete og ikke jordisk suksess. De har blitt kalt mørkemenn, svovelpredikanter eller andre skjellsord, men fakta er at de brakte tusener av mennesker inn i Guds rike. Deres budskap skapte gudsfrykt som ofte er forløperen for omvendelse.

Også ikke-kristne fikk gudsfrykt og var redde for å gjøre noe galt. Det skapte en god moral i samfunnet, og frukten var ofte god og vellykket næringsvirksomhet. Dette ser vi spesielt i Hans Nielsen Hauges tjeneste. I dag er fokus på at «det er så lett å bli frelst — «bare ta imot Jesus i hjertet og be synderens bønn, så er du frelst!». Men i de store tidligere vekkelsene visste de ikke hva «synderens bønn» eller «frelses-bønnen» var for noe. Det var omvendelse, syndenød og rop om frelse. Dette ble gjort til de opplevde å «komme igjennom» til nytt liv i Gud. Det var ikke en rask fiks.

De rapporterte heller ikke at så og så mange hadde blitt frelst, men de snakket om hvor mange som hadde vendt om og kommet inn på frelsens vei. Det handlet ikke om å bli lykkelig, men om å få fred med Gud og bli reddet fra et evig helvete. Disse forkynnerne proklamerte tydelig at det var «den trange port» og «den smale vei» som førte til himmelen, slik Jesus sier i Matteus 7:13-14. Det betyr ikke at de forkynte en «gjernings basert» kristendom, men de var tydelige på Jesu ord om å være villig til å gi alt (Luk 14:33).

Rop til Gud om nye unge og gamle forkynnere i dag!

Det er et nødrop i mitt hjerte, og jeg tror det er i tråd med det Jesus sa i Matteus 9:37-38 «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Om vi ønsker vekkelse må vi be om mange arbeidere som tør å gå ut med et klart og tydelig vekkelsesbudskap.

Om du ønsker å bli populær og vel ansett i «det fine selskap» er dette ikke noe for deg. Jesus sier selv at «... Jeg sender dere ut som sauer blant ulver ...» (Matt. 10, 16). Han advarte dem og sa at de ikke måtte forvente å bli likt og akseptert av alle. Ja, faktisk sa Han rett ut at de kunne forvente arrest og forfølgelse og at budskapet også kunne forårsake splittelse — endog innen familier (Matt 10:21-22).

Dette er kanskje ikke noe vi liker å snakke om her i den vestlige verden, men i land hvor det er forfølgelse er dette helt klart og innlysende. Alle de tusener som blir frelst i disse land vet at den bestemmelse de tar vil utsette dem for fare, og er innforstått med at det endog kan føre til at familien vil forkaste dem.

I dag vil gjerne forkynnere bli likt og de går langt for å gjøre Jesus «mer attraktiv!» Nei, Jesus var tydelig i Johannes 7: 7 hvor Han sier at «... Verden kan ikke hate dere, men meg hater den fordi jeg vitner om at verdens gjerninger er onde ...» Han sier også i Johannes 15:19 at «... Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere ...». Det er tydelig at Jesus ikke ønsket at vårt fokus skulle være å bli populær i verdens øyne. Tvert imot sier han i Lukas 6:26 «... Ve dere når alle taler vel om dere ...».

Det betyr ikke at vi skal søke å bli upopulære, slå folk i hode med Bibelen og «skremme folk» med helvete. Samtidig må vi ikke være redde for å løfte Bibelens budskap høyt og være tydelige, både når det kommer til synd, omvendelse, himmel og helvete. Vårt fokus må være å forbli tro imot det Gud har kalt oss til å forkynne og ikke hva mennesker ønsker å høre. Om vårt fokus blir hva folk ønsker å høre kommer vi fort på avveier og Paulus sa at «... hvis jeg fremdeles gjorde mennesker til lags, var jeg ikke Kristi tjener ...» (Gal 1:10).