Se det usynlige – og stå stødig midt i stormen

Det vi ser skje i det synlige, er ofte bare resultatet av noe som allerede har funnet sted i det usynlige.

Vi lever i en fysisk verden, omgitt av ting vi kan se, berøre og føle. For oss virker dette som det mest virkelige – og på mange måter er det sant. Men det er bare en del av virkeligheten. Bibelen lærer oss at bak alt det vi ser, finnes en åndelig virkelighet. Den er skjult for våre naturlige øyne, men like virkelig – ja, faktisk mer varig – enn den fysiske verden.

Hebreerne 11:3 sier det slik:«I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, slik at det synlige har sitt opphav i det usynlige.»

Med andre ord: Alt vi ser rundt oss – himmelen, jorden, skogene, fjellene og menneskene – har sitt utspring i en virkelighet vi ikke kan se med det blotte øyet. Paulus snakker om skapelsen nevner han både "himmelen" og "jorden", det "synlige" og det "usynlige".

«For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige … Alt er skapt ved ham og til ham.» — Kolosserne 1:16

Den åndelige verden er selve fundamentet, mens den fysiske verden bare er overflaten. Det vi ser skje i det synlige, er ofte bare resultatet av noe som allerede har funnet sted i det usynlige.

Når vi ser bare det synlige

Mange kristne strever fordi de bare forholder seg til det de kan se. De ser problemene, konfliktene og utfordringene – og forsøker å løse dem ved å ta tak i symptomene, i stedet for selve roten til problemet. Resultatet blir ofte stress, frykt og bekymring.

Kanskje du har opplevd dette selv: Et menneske sårer deg, en plan mislykkes, eller noe skjer som fyller deg med frustrasjon. Da er det lett å reagere på det synlige – å gå til angrep på personene som skaper frustrasjonen. Men Bibelen kaller oss til å løfte blikket og se forbi det som skjer på overflaten.

2. Korinterbrev 4:18 sier:«Vi har ikke blikket festet på det synlige, men på det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.»

Det du ser akkurat nå, er midlertidig. Omstendigheter skifter. Mennesker forandrer seg. Følelser går opp og ned. Men den åndelige virkeligheten – Guds løfter og Hans rike – står urokkelig fast.

Å se med åndelige øyne

Når vi begynner å leve med dette perspektivet, endres måten vi møter livets utfordringer på. Vi blir ikke lenger som et blad i vinden, kastet hit og dit av alt som skjer rundt oss. Vi kan stå stødig midt i urolige tider fordi vårt anker ikke er i det synlige, men i Guds evige trofasthet.

Kolosserne 3:1–2 utfordrer oss slik:«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.»

Å «søke det som er der oppe» betyr ikke at vi ignorerer det som skjer rundt oss, eller at vi blir ubrukelige her på jorden. Det betyr at vi lar Guds perspektiv forme måten vi møter utfordringene på. Vi ser problemene, men vi lar dem ikke definere oss. Vi hører de negative nyhetene, men vi lar ikke frykten styre våre valg.

Når vi fester blikket på Jesus, forandres perspektivet. Vi ser at stormene ikke varer evig, at Gud har siste ordet, og at vi allerede er trygge i Hans hånd. Troen blir som et anker som holder oss fast når bølgene slår mot oss.

Et ord til deg som trenger styrke

Kanskje du akkurat nå står i en situasjon som virker overveldende. Kanskje du har prøvd alt du kan i det synlige, men ingenting ser ut til å forandre seg. Da er dette en påminnelse til deg: Løft blikket! Begynn å be, bekjenn Guds løfter, og stol på at Han arbeider også når du ikke ser det.

Verden rundt deg vil alltid forandre seg, men Guds rike står fast. Når du lærer å leve med dette som ditt fokus, vil du merke en ny styrke og fred som ikke er avhengig av omstendighetene.

Den åndelige verdens påvirkning på vår fysiske virkelighet

Mange tenker på bønn som noe symbolsk eller åndelig «på siden» av det som skjer i hverdagen. Men sannheten er at den åndelige verden er mer virkelig – og har større innflytelse på det fysiske livet vårt – enn de fleste er klar over. Det vi ser med våre øyne, begynte ikke i det synlige. Det startet i det usynlige. Hebreerbrevet sier at “… det en kan se, ikke er blitt til av noe synlig …” (Heb 11:3). Når Gud skapte verden så kalte han “… på det som ikke er til, som om det var til …” (Rom 4:17)

Ord er ikke bare lyder som forsvinner ut i luften

Når vi taler, sår vi frø i den usynlige, åndelige verden. Og dersom disse frøene får den pleien og tiden de trenger, vil de bære frukt som blir synlig i den fysiske verden.

I Forkynneren 10:20 finner vi et litt gåtefullt vers som advarer oss: Ikke forbann kongen eller den rike – selv ikke når du er alene på soverommet. Hvorfor det? Fordi “… fuglene under himmelen kan bringe det videre, vingede skapninger kan si fra om det …”.

Jeg tror ikke dette betyr at det bokstavelig talt er fugler på rommet ditt som lytter, men at disse “fuglene” og “vingede skapningene” refererer til åndelige vesener. Det minner oss om at ordene våre ikke bare bærer kraft i den synlige verden, men også i den usynlige. Våre ord setter noe i bevegelse — både i det gode og i det onde.

Guds engler står klare til å handle på dine vegne. Men for at de skal kunne gjøre det, forutsetter det at du taler i tråd med Guds ord. David sier

«Velsign Herren, dere hans engler, dere mektige helter som gjør det han sier, som lyder hans ords røst!» — Salme 103:20

Ord i seg selv bærer skapende kraft. Men når vi ber, og våre ord gjenspeiler Guds løfter, da utløses en enda sterkere skapende kraft i den åndelige verden. Slike bønner åpner døren for Hans inngripen i våre liv.

Å samarbeide med Gud

Profeten Daniel gir oss et kraftfullt eksempel på hvordan bønn og Guds ord samarbeider.I Daniel 9:2 leser vi at han forstod, gjennom profeten Jeremias, at fangenskapet i Babylon skulle vare i 70 år. Med andre ord: Daniel oppdaget Guds vilje gjennom Skriften.

Men han tok det ikke for gitt at det automatisk ville skje. Han tenkte ikke: "Vel, hvis det er Guds plan, så ordner det seg nok av seg selv." Nei – det som fulgte, var en dyp og alvorlig bønn. Han vendte seg til Gud med bønn og faste i sekk og aske (Daniel 9:3). Han stilte seg i gapet og ber om at det Gud har lovet skal bli virkeliggjort.

Dette lærer oss noe viktig: Når vi ser Guds løfter i Hans ord, er det en invitasjon til å be dem ut – ikke bare å vente passivt på at de skal skje. Bønn er måten vi samarbeider med Guds vilje på og åpner døren for Hans handling i våre liv og i verden.

Daniel forstod at selv om noe er et Guds løfte, må det likevel fødes fram i bønn (Dan 9:4-19). Når vi ber i tråd med Hans ord og karakter, da samarbeider vi med Guds vilje, og himmelen begynner å bevege seg.

Frø trenger tid og pleie

Å be er som å så frø inn i den åndelige verden — frø som, når de får tid til å vokse, vil bære frukt og bli synlige i vår fysiske virkelighet.

Da Daniel begynte å be, plantet han et åndelig frø. Men det ga ikke umiddelbart synlig resultat. Likevel ga han ikke opp. Han fortsatte å be og faste i 21 dager – og holdt fast ved løftet han hadde sett i Guds ord. Etter tre uker, kom en engel med svar til ham:

«Frykt ikke, Daniel! For fra første dag du ga deg til å forstå og ydmyket deg for din Gud, er dine ord blitt hørt, og jeg er kommet for dine ords skyld.» — Daniel 10:12

Det er to viktige ting å legge merke til i Daniel 10:12.

• For det første: Daniels ord ble hørt allerede den første dagen.

• For det andre: Engelen sier at han kom på grunn av Daniels ord.

Dette sier oss noe veldig viktig: Våre ord i bønn betyr noe. De setter noe i bevegelse i den usynlige verden. Engelen ble ikke bare sendt fordi Daniel hadde en god intensjon i hjertet – han ble sendt for Daniels ords skyld. 

Det åndelige riket hører hva vi sier. Når vi ber i tro og etter Guds vilje, bærer våre ord kraft og autoritet. Det som starter i det usynlige, vil – i Guds tid – bli synlig i det fysiske.

Men vi får også et innblikk i den åndelige motstanden. En åndelig makt – omtalt som «fyrsten over Persias rike» – hindret engelen i å nå fram med svaret. I hele 21 dager ble han holdt tilbake, helt til Mikael, en av de øverste englene, kom ham til hjelp (Daniel 10:13).

Dette lærer oss at det pågår kamp i den usynlige verden. Bønn handler ikke bare om å snakke – det er åndelig krigføring. Når Daniel fortsatte å be, holdt han den åndelige døren åpen til bønnesvaret kunne bryte gjennom.

Bønn handler ikke om å overbevise Gud om at du virkelig trenger hjelp. Han vet allerede alt og ser situasjonen du står i – bedre enn du selv gjør. Men bønn er å stille seg på Guds side og proklamere Hans vilje inn i situasjonen. Det er å stå fast på Hans løfter og tale ut det Gud har sagt, selv når omstendighetene sier det motsatte.

Når vi gjør dette – når vi ber i tro, i tråd med Guds ord – da påvirker våre ord den virkelige kampen som pågår i det usynlige. For som Paulus skriver:

«For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» — Efeserne 6:12

Bønn er ikke en passiv holdning – det er aktivt trosarbeid. Gjennom bønn samarbeider vi med Gud for å se Hans rike komme og Hans vilje skje, slik som i himmelen, så også på jorden.

Du har en jobb å gjøre

Gud har gitt oss et ansvar – å være Hans representanter på jorden. Vi har en fysisk kropp, og dermed autoritet i den fysiske verden. Samtidig er vi åndelige vesener – skapt med ånd, sjel og kropp. Dette gir oss et unikt privilegium: Vi kan stå i det synlige, men tale inn i det usynlige.

Da Jesus lærte disiplene å be, begynte Han ikke med deres behov – men med Guds vilje:

«La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden slik som i himmelen.» — Matteus 6:9–10

Vår første oppgave i bønn er å tale ut Guds vilje over jorden – over vår by, vår menighet, vår familie og våre omgivelser. Når vi gjør det, åpner vi opp for at Guds rike kan komme nær, og at Hans vilje kan bli virkeliggjort der vi bor.

Tid for å søke Gud!

Jeg blir dypt grepet av den måten Daniel reagerte da han leste profetiene av Jeremias, og oppdaget at tiden var inne for Israels folk å komme tilbake til sitt land. Dette var et herlig løfte, men i stedet for å juble begynner han å søke Gud i bønn og faste.

Vi hadde kanskje satt i gang en jubelsang og stor feiring, men det gjorde ikke Daniel. Det står i Daniel 9:3.

”Da vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke Ham i faste med bønnerop og bønn om nåde. Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: vi har syndet og gjort misgjerning, vi har vært ugudelige og gjort opprør, vi har veket av fra Dine bud og Dine dommer.”

Daniel så løftet, men også årsaken bak den tilstanden de var i. Han visste at det måtte en alvorlig omvendelse til, før de kunne få del i løftet. Derfor begynte han å søke Gud ”... i faste med bønnerop og bønn om nåde ...”

Guds løfter til Israels folk

Gud sier i 2. Krønikebok 7:14 at ”... når Jeg befaler gresshoppene å fortære landet, eller når Jeg sender pest blant Mitt folk, hvis da Mitt folk, som er kalt med Mitt navn, ydmyker seg, ber og søker Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd, da skal Jeg høre fra Himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.”

Dette kan gjelde både nasjoner og enkeltpersoner, og det starter med at vi ”ydmyker oss, ber og søker Hans ansikt.” Vi har behov for å rope på Herren, faste og be! Forut for Åndsutgydelsen i Joel 3 står det i Joel 2, 12:

”Men likevel, selv nå, sier Herren, vend om til Meg av hele deres hjerte, med faste, gråt og klage.”

Gjelder dette også for oss i Den ny pakt?

De første kristne hadde ingen annen bibel enn GT, og Paulus sier tydelig om beretningene i GT at ”... Disse hendelsene ble forbilder for oss ...” (1. Kor. 10:6) og i vers 11 at ”...Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss, som de siste tider er kommet til.”

Paulus sin holdning til Gamle Testamentet var at ”... alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom ...” (Rom. 15,4). Om det er en ting vi lærer av å studere det Gamle Testamentet og Israels historie, er det at et folks relasjon til Gud påvirker nasjonens tilstand. Synd åpner døren for ødeleggelse, pest og plage — mens lydighet imot Guds ord åpner døren for Guds velsignelse.

Personlig omvendelse ogvekkelse bringer velsignelse

Guds holdning og forhold til Israel er et bilde på den måten Gud forholder seg til sin menighet i dag. Vi er kalt ut fra verden, og blitt Guds folk av bare nåde. Abraham ble også kalt ut av verden, og hans ætt gjennom Isak ble Guds folk Israel. Gud elsker sitt folk og han bedrøves når hans folk lever i synd og velger sin egen vei.

Israels folk ble kalt til å være et annerledes folk som skulle være et lys for hendningene. Ikke fordi de var bedre enn andre, men fordi Gud hadde utvalgt dem. Vi er utvalgt i Kristus til å være hans folk og gjennom Jesus ble vi, som et vilt oliventre podet inn i det ”ekte oliventreet” (Rom. 11:17-21) — Israels folk.

Som hans folk er vi bestemt til å leve i hellighet og renhet, kledd i en blodrenset klesdrakt i påvente av at vår brudgom.

La oss sammen søke Herren i denne tiden

Vi opplever vanskelige tider, og la oss da gjøre det Gud befalte sitt folk Israel å gjøre i slike tider. Hans befaling var at de skulle ”... be og søke Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd!” (2. Krøn. 7:14).

Det var til sitt eget folk Israel at Gud sa ”... Deres synder har skjult Hans ansikt for dere, så Han ikke hører ...” (Jes. 59:2). La oss som Hans folk idag ydmyke oss, søke hans åsyn, vende om fra våre egne veier. La oss be som Daniel, på vegne av hans eget folk og hans samtid, kommer fram for Gud og si ”vi har syndet og gjort misgjerning, vi har vært ugudelige og gjort opprør, vi har veket av fra Dine bud ...” (Dan. 9:5).

La oss innvie oss til Herren på nytt og la hans blod få rense oss fra all egoisme, selviskhet, og menneskefrykt som har gjort at vi ikke har stått klarere opp mot den synd og urettferdighet som griper om seg i vårt land — og også blant det folk som kaller seg kristne.

Gjør vi det har vi et løfte fra Gud om at han skal ”... høre fra Himmelen og tilgi våres synd og lege vårt land ...” (2. Krøn. 7:14).