Treenigheten

De første kristne hadde ikke treenigheten som en betegnelse, men de hadde en forståelse av at det kun er én Gud, samtidig som de ikke hadde noe problem med at både Jesus og Den Hellige Ånd blir omtalt som Gud.

For mange er begrepet «treenigheten» nærmest hellig, mens noen argumenterer imot dette ved å påpeke at ordet ikke finnes i Bibelen. Det er riktig at ordet «treenigheten» ikke er brukt i Bibelen, men konseptet er likevel tydelig beskrevet. Begrepet «treenigheten» er kun en måte å uttrykke tanken om at det finnes kun én Gud, samtidig som man anerkjenner at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd alle er guddommelige. Ordet er kun et forsøk på å gjør det enklere å beskrive denne komplekse teologiske ideen med ett enkelt ord.

Folk har ulike tolkninger av begrepet «treenigheten», men det viktigste er ikke selve ordet, men heller konseptet: det finnes bare én Gud, men Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd blir alle referert til som Gud.

Å forstå dette fullt ut er like vanskelig som å forstå Gud selv. Men heldigvis krever ikke Gud at vi skal forstå ham fullt ut; Han ber oss bare om å tro Ham.

Ett, men ikke samme person

Bibelen lærer oss at Jesus er Gud, men den understreker også at Jesus ikke er Faderen. Dette blir klart i evangeliene, der Jesus for eksempel ber til Faderen eller sier at han skal dra til sin Far.

Da Jesus åpenbarte seg for Maria Magdalena etter sin oppstandelse, sa han til henne: «... gå til Mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til Min Far og deres Far, og til Min Gud og deres Gud ...» (Joh 20:17).

I sitt brev henvender Peter seg til de kristne i Lilleasia og skriver: «... Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far ...» (1 Pet 1:3). Paulus skriver til menigheten i Tessalonika: «... Må vår Herre Jesus Kristus selv, og vår Gud og Far [...] trøste deres hjerter ...» (2 Tess 2:16-17). Dette viser tydelig at de skilte mellom Gud som Far og Jesus som Herre. Johannes skriver også at «... den som blir i Kristi lære, har BÅDE Faderen og Sønnen ...» (2 Joh 1:9) og at «... Hver den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen ...» (1 Joh 2:23).

Når Jesus snakker om Den Hellige Ånd, er det klart at han ikke refererer til seg selv. Han sier: «... det er til det beste for dere at Jeg går bort. For hvis Jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere ...» (Joh 16:7). Jesus og Talsmannen kan jo ikke være samme person om Jesus sier at Han må gå bort for at Talsmannen skal kunne komme.

Tre, men samtidig kun én Herre

I 2. Korinterbrev 3:17 sier Paulus: «... men Herren er Ånden. Og der Herrens Ånd er, der er det frihet ...». Det ordet for «Herren» som her blir brukt på grunnteksten er ordet «Κύριος» (Kyrios) og dette samme ord blir brukt om både Jesus og om Jehova. For eksempel så bruker Paulus dette ordet i Filipperbrevet 2:11 når han sier «... og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre (Κύριος - Kyrios) til Gud Faders ære ...». Samtidig bruker Jesus dette order om Jehova, når Han i Matteus 4:9 sier til djevelen «... ’Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren (Κύριος - Kyrios) din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene …». Så ordet «Kyrios» blir brukt om både Jesus, Jehova og Den Hellige Ånd i ulike sammenhenger, men samtidig sier Paulus «... det er én Herre, Jesus Kristus ...» (1 Kor 8:6).

Dette kan være forvirrende fordi Bibelen klart sier at det bare er én Gud, men tre ulike skikkelser blir omtalt som Gud. Alle tre blir kalt Herre (Kyrios), men Bibelen sier også at det bare er én Herre. Å fullt ut forstå dette er like vanskelig som å forstå Gud selv, og alle forklaringer vil være ufullkomne. Men for å prøve å oppsummere denne komplekse ideen med ett ord, har man funnet opp begrepet «treenigheten».

Hva er vranglære?

Mange kristne bruker hyppig ordet «vranglære» og det å være på vakt når det kommer til vranglære er bra. Men hva er det egentlig som gjør en lære til vranglære, og er alt som blir kalt vranglære virkelig vranglære?

Bibelen er tydelig på at noe av det som skal kjennetegne de siste tidene er falske profeter og at folk «... etter sine egne lyster skal hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret ...» (2 Tim. 4:3-4). Disse falske profetene skal ikke komme som «indiske guruer» som åpenlyst fremmer en annen religion. Paulus sier at «... blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale ...» (Apg 20:30), og Johannes bekrefter at «... de gikk ut fra oss, men de var ikke av oss ...» (1 Joh 2:19).

Så hvordan avslører vi hvem disse «falske profetene» er? Og er all feil teologi vranglære? Eller er man en vranglærer om man ikke har 100% riktig teologi — i så fall er vi jo alle vranglærere, for ingen av oss har den hele og fulle sannhet. Som Paulus sa kjenner vi stykkevis helt frem til det fullkomne kommer (1 Kor 13:9-10).

Noen fokuserer veldig på åndelige manifestasjoner, men både Gud og djevelen kan forårsake det vi kaller åndelige manifestasjoner. Hva som undervises er en god måte å se om noe er godt eller dårlig, men også her er det ikke alltid lett å avsløre det falske.

Hold det sentrale i sentrum

Når det gjelder hva som er vranglære eller ikke, er det viktig å ha klart for seg hva som er kjernen i Bibelens budskap. Når kristne grupper kommer på avveie, er det ofte fordi grunnvollen ikke har vært helt på plass. På samme måte som grunnvollen til en bygning danner grunnlaget for resten av bygningen, er det de sentrale sannheter som bør danne grunnlaget for vår kristne tro. Når kristne grupper kommer på avveie er det ofte fordi grunnvollen har vært feil, eller fordi det sentrale har blitt skjøvet ut i periferien.

Når LITT av sannheten blir til HELE sannheten fører det fort til ubalanse og når det blir ubalanse kommer man ofte ut av kurs. Det skjer ikke nødvendigvis over natten, men litt etter litt kommer man lengre vekk fra det sentrale.

Det er sant at Gud ønsker å velsigne oss økonomisk, men når det meste dreier seg

om økonomisk velsignelse, blir det ubalanse. Den åndelige verden med dens engler og demoner er en bibelsk virkelighet, men når alt handler om engler og demoner blir

det feil. Ikke fordi disse ting ikke er bibelsk, men fordi når litt av sannheten får alt fokus

blir det ubalanse — og når det blir ubalanse kommer man ofte ut av kurs.

I diskusjon med Fariseerne sier Jesus om seg selv at «... Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein ...» (Matt 21:42). Så når det kommer til vår kristne tro er vårt forhold til Jesus det første som er viktig å ha på plass.

Jesus er ikke kun en av mange steiner — Han er hovedhjørnesteinen. Når man bygde hus på Jesu tid var hovedhjørnesteinen den stein som resten av bygningen ble bygget etter. Så når Paulus skriver «... Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen ...» (Ef 2:20), så sier han at det er Jesus som resten av vår tro bygges ut fra. Paulus sier at vi er «... bygd opp på apost-

lenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen ...» (Ef 2:20).

Vår grunnvoll består av mer enn kun Jesus, men Jesus er HOVEDHJØRNESTEINEN som resten skal passe sammen med.

Hvilket forhold har de til Jesus?

Når Johannes skriver om disse falske profetene, gir han oss et tydelig tegn på hvordan vi kan avsløre om noen kommer med vranglære. Hans første punkt er: «Hvem er løgneren uten den som fornekter at Jesus er Kristus?» (1 Joh 2:22).

I dag er det nok mange som går litt glipp av dybden i dette verset, for ofte sier man «Jesus Kristus», som om Kristus var Jesu etternavn. Men ordet «Kristus» kommer av det greske ordet χριστός (chrīstós), som betyr «den salvede». På hebraisk brukte man ordet מָשִׁיחַ (Mašíaḥ, messiah), som betyr det samme.

Når Johannes skriver at disse vranglærerne fornekter at «Jesus er Kristus», sier han at de fornekter at Jesus er «den salvede» – og det å bli salvet i bibelsk betydning er å bli utrustet og satt til side for en bestemt oppgave.

Når det står at «Jesus er Kristus», betyr det at Jesus er den salvede, eller den som er utrustet til en bestemt oppgave – og hvilken oppgave var det Jesus var utrustet for? Engelen som åpenbarte seg for Josef sier at Jesus skulle «... frelse sitt folk fra deres synder ...» (Matt 1:21).

Jeg tror det viktigste punktet når det gjelder til å avsløre vranglære er å se hvilket forhold de som underviser har til Jesus. Ingen av oss har den hele og fulle sannhet når det gjelder teologi, men om vi ikke har et rett forhold til Jesus, spiller det ingen rolle hvor god resten av vår teologi er.

Vi kan intellektuelt formulere gode doktriner uten å være født på ny, men når det kommer til åndelig liv, er det noe kun Jesus kan gi. Og om evig liv sier Jesus at «... dette er det evige livet, at de kjenner Deg, den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, Ham som Du har utsendt ...» (Joh 17:3).

Når det gjelder hvilket forhold vi skal ha til Jesus, er det to ting som er viktige og som kommer tydelig fram i skriftene.

Det er Jesus som er vår frelser

Dette tror jeg er det absolutt viktigste å ha på plass. Ja, Gud er nådig og god, men vi er ikke frelst kun fordi Gud er nådig og god. Vi er frelst på grunn av vår respons, når det gjelder hva Jesus gjorde på korset. Som vi allerede har nevnt var engelens budskap til Josef at Jesus skulle frelse oss fra våre synder.

Paulus er tydelig på dette punktet når han til Timoteus skriver at det kun er «... én

Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus ...» (1 Tim 2:5).

I mange katolske kirker står det «igjennom Maria til Jesus», men dette stemmer ikke med Bibelen for Paulus slår fast at det er kun ÉN mellommann.

Når Peter og Johannes ble ført fram for det høye råd var hans bekjennelse at «... det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved ...» (Apg 4:12). Tydeligere kan man vel ikke si det.

Når noen introduserer andre som «mellommenn» mellom oss og Gud må vi være på vakt. Dette er et av de store problem med Den Katolske Kirkes lære. Selv om de bekjenner Jesus, så introduseres også Maria som en mellommann. De sier: «Ja, Jesus er mellommannen mellom Gud og mennesker, men Maria er vår vei til Jesus». Dette er ikke Bibelsk, for Bibelen sier at det kun er Jesus som er vår mellommann.

Jesus er Gud

De første kristne var helt innforstått med at det kun var én Gud, men allikevel blir Jesus omtalt som Gud — selv om de visste at Jesus ikke var samme person som Faderen.

De hadde ikke betegnelsen «treenigheten», men de hadde en tydelig forståelse av både Faderen, Jesus og Den Hellige Ånd som Gud.

Når Tomas ser Jesus etter oppstandelsen sier han «Min Herre og min Gud!». Jesus irettesetter ikke Tomas for at han kaller Jesus Gud, men sier «Fordi du har sett Meg, Tomas, er du kommet til tro. Salige er de som ikke har sett, og likevel tror.» (Joh 20:28-29). Hva var det Tomas hadde kommet til tro på? Jo, det var det han nettopp hadde bekjent, at Jesus var Herre og Gud.

Når Jesus åpenbarer seg for Johannes sier Han «... «Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden ...» (Åp 1:8) og det er vel nesten ikke noen tydeligere måte å si at man er Gud på enn dette.

Bekjennelsen av Jesus som Herre var så essensiell at Paulus sier at dette er måten vi blir frelst på — ved å bekjenne Jesus som Herre og tro at Gud oppreiste Ham fra de døde (Rom 10:9-10). Det ordet som på grunnteksten blir bruk for «Herre» i skriftsteder som Romerbrevet 10:9-10 er det greske ordet «Κύριος» (Kyrios). Dette er det samme ordet som blir brukt for å oversette det hebraiske navnet for Gud, YHWH (יהוה) i GT.

Tro på Jesus

Troen på Jesus er essensiell og det er ikke likegyldig HVA du tror, når det kommer til Jesus. Han er hjørnesteinen, og alle andre «steiner» som legges, må være i samsvar med Ham og Hans lære.

Når det kommer til vår frelse er Jesus tydelig på at Han er «... veien, sannheten og livet ...» (Joh 14:6) og at ingen kommer til Faderen uten gjennom Ham. Han er ikke kun en god lærer, salvet profet eller engel. Han sier om seg selv at «... den som har sett Meg, har sett Min Far ...» (Joh 14:9) og med dette understreker Han sin guddommelige natur og likestilling med Gud Faderen.

Johannes 3:16 gjør det klart at Jesus var sent av Gud for å frelse oss. Vår frelse er ikke bygget på hvor gode vi er, men på hva Jesus har gjort for oss. Dette bekrefter Paulus når han sier at «... mennesket ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men bare ved tro på Jesus Kristus ...» (Gal 2:16) og at vi «... ved troen har fått adgang til denne nåde som vi står i ...» (Rom 5:2).

Et hus er mer enn kun grunnvollen

Når man bygger et hus, vet man at huset består av mer enn bare en grunnmur. Men hvis grunnmuren ikke er solid, vil dette bli tydelig senere i byggeprosessen. Først og fremst må hjørnesteinen legges, som alt annet skal bygges ut fra. Deretter finnes det flere andre elementer som Bibelen beskriver som troens grunnmur. Disse elementer blir nevnt i Hebreerbrevet 6:2 og er:

• Omvendelse fra døde gjerninger

• Tro på Gud

• Lære om dåp

• Håndspåleggelse

• De dødes oppstandelse

• Evig dom

Vranglære oppstår når man underviser om ting som verken harmonerer med Jesus som hovedhjørnesteinen, eller den grunnvollen som bygges ut fra ham.

Snakker vi samme språk?

Kjærlighet er et ord som blir brukt mye, men som kan betyr forskjellige ting for forskjellige folk.

Hvis jeg spør deg om å nevne et par bibelvers om Guds kjærlighet er det ikke utenkelig at Johannes 3:16 er et av de først vers du tenker på. Dette er nok uten tvil et av Bibelens mest kjente vers og det har til og med fått den ærefulle tittel “Den lille Bibel”.

Dette er også et av de vers i Bibelen som faktisk taler om Guds kjærlighet og verset sier med klare ord at Gud elsket verden, men hva mener Bibelen med at Gud elsket verden? En ting jeg ofte undret meg over var hvordan Johannes 3:16 kunne si at Gud elsker verden og bare noen få vers senere, i Johannes 3:36 står det at Guds vrede er over dem som ikke er lydige mot Sønnen.

Nå har jeg alltid vært tilhenger av å ta hensyn til sammenheng når jeg bruker bibelvers i min forkynnelse. Så da jeg en gang ble spurt om jeg visste hva som stod i Johannes 3:14-15 ble jeg litt pinlig berørt — for jeg var faktisk ikke helt sikker. Jeg sjekket og der sto det:

Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. (For så høyt har Gud elsket verden...) — Johannes 3:14-15

Plutselig gikk det opp for meg at vers 16 begynte med “For så høyt…” og når man begynner en setning med “For så høyt…” refererer det jo til noe. Noen vil kanskje si at det refererer til det faktum at Gud var villig til å sende sin enbårne sønn og det nok noe sant i det. Men en slik forståelse kommer av at man har tatt Johannes 3:16 ut av sammenhengen. For når du leser verset i sin sammenheng er det tydelig at grunnen til at verset begynner med “For så…” er fordi verset står i sammenheng med vers 14-15.

Mitt første spørsmål var så: “Hva i all verden har historien om Moses og slangen i ørkenen med Guds kjærlighet å gjøre?”. Jeg bestemte meg for å lese nøyere igjennom denne historien som står i 4. Mosebok kapittel 21.

Moses og slangen i ørkenen

Kort fortalt er historien om Moses og slangen i ørkenen slik:

Israel vakte Guds harme fordi de snakket imot Gud, imot Moses og klaget over mangel på brød og vann. Dette til tross for at Gud nettopp hadde gitt dem seier over kanaaneerne. Som straff sendte Gud giftige slanger inn blant folket og mange av dem døde. Folket kom da til Moses og bekjente sine synder og ba ham å be Gud om å fjerne slangene. Selv om det ikke står at Gud fjernet slangene så hørte Gud Mose bønn og gav ham en redningsplan. Moses skulle lage en kobberslange som han satte på en stang og si til folket at hver den som løftet blikket og så på slangen skulle berge livet.

Når man leser Johannes 3:16 i sammenheng med vers 14 og 15 ser man at historien om Moses og slangen i ørkenen er et bilde på hvordan Gud elsker verden – og dette gir et litt annet bilde av Guds kjærlighet enn hva som ofte blir presentert.

Jeg har hørt mange forkynne evangeliet på en måte som gir inntrykk av at Gud elsker deg fordi DU er en så vidunderlig skapning. Fokuset er at vi må bli frelst fordi Gud elsker oss, og ikke fordi vi er fortapt og på vei til helvete. Men om du tenker etter gir ikke dette mening.

Frelse betyr jo å bli reddet. Er det fordi Gud elsker meg at jeg trenger å bli reddet? På samme måte gir heller ikke Guds nåde noen mening om det ikke går opp for meg at jeg er dømt og på vei til fortapelsen, uten noen mulighet for å redde meg selv og uten mulighet til å gjøre meg fortjent til å bli reddet. Når dette går opp for meg er det nåde jeg søker, og når jeg da får nåde vil jeg også sette ennå større pris på nåden.

Hvorfor elsker Gud oss?

Elsker Gud oss fordi vi er så fantastiske? I så fall fortjener vi jo egentlig Guds kjærlighet, men det er ikke dette Bibelen lærer. Guds kjærlighet er mye større! Han elsker oss selv om vi ikke fortjener det. Hans kjærlighet er så stor at Han var villig til å, i Jesus, selv ta den straff vi fortjente. Dette gjorde Han selv om vi overhode ikke har gjort noe som helst som skulle tilsi at vi fortjente det.

Spørsmålet blir så: “Hva slags kjærlighet snakker vi om?” Det er tydeligvis ikke en kjærlighet basert på hvor elskverdige vi er, og hvis ikke Bibelen skal motsi seg selv må det være en kjærlighet som også inkluderer Johannes 3:36 – som sier at Guds vrede er over dem som ikke tror på Sønnen.

Jeg tror ikke Gud ser ned på Adolf Hitler, Anders Breivik eller andre massemordere med kjærlighet i blikket. Jeg tror ikke Han ser ned på dem og sier: “Å hvor fantastiske og elskverdige personer dere er”. Tvert imot sier Salme 11:5 at Gud “… hater dem som elsker vold ...” og i Salme 5:6 står det at Han “hater alle ugjerningsmenn”. Mange sier: “Gud elsker synderen, men hater synden” og i mange år trodde jeg nesten at dette var et bibelsitat. Men plutselig oppdaget jeg at dette var et sitat av Mahatma Ghandi.

Menneskets problem er at Gud ikke kan skille mellom synden og personen. Hvis det hadde vært mulig kunne Gud sende synden til helvete og ta personen til himmelen.

Når man leser historien om Moses og slangen i ørkenen, ser man at Gud ikke valgte å gi Israels folk en løsning fordi Han syntes de var så fantastiske. Han sier jo til Moses “... Jeg har holdt øye med dette folket og merket at det er et stridlynt folk. La nå meg få råde, så skal min vrede flamme opp mot dem, og jeg vil gjøre ende på dem!” (2. Mos. 32:9-10).

Gud sa dette om Israels folk på tross av at de faktisk var hans utvalgte folk og når det kommer til Guds dom over Israel skriver Paulus at “disse hendelsene peker fram mot vår tid; de skal lære oss ikke å ha lyst til det onde, som de hadde det…” (1. Kor. 10:6).

Johannes 3:16 sier at Gud elsker hele verden, men det er ikke en kjærlighet som hindrer Hans vrede i å ramme dem som lever i synd, og når man leser vers 16 i sammenheng med vers 14-15 blir dette veldig tydelig.

Forstår verden hva ekte kjærlighet er?

Problemet er at den verden vi lever i har fått et forvrengt bilde av kjærlighet og verdens syn på kjærlighet har også sneket seg inn i mange kristne rekker. Når man så forkynner et “kjærlighets budskap” til en verden som har et forvrengt bilde av kjærlighet er sjansen for å bli misforstått veldig stor.

Jeg sier ikke at man ikke skal forkynne Guds kjærlighet, men om man forkynner Guds kjærlighet uten samtidig å ta seg tid til å tale om synd og dom, kommer man til å bli misforstått. Om mennesker responderer på et slikt budskap, er det også en stor mulighet for at deres forståelse av Guds kjærlighet er basert på at de er så fantastisk skapt og derfor verd hans kjærlighet — men Guds kjærlighet er mye større enn som så.