Av nåde, tro eller ved gjerninger?

Har du noen gang lagt merke til at det kan virke som om Paulus og Jakob hadde forskjellig syn når det kom til frelse? Paulus sier «... av nåde er dere frelst, ved troen ...» ( Ef. 2:8) og Jakob sier «... menneske blir rettferdiggjort av gjerninger, og ikke bare av tro ...» (Jak. 2:24). Var de uenige, eller hadde de bare en forståelse av nåde, tro og gjerninger, som gjorde at disse ting ikke var i konflikt med hverandre?

Dette er et trosspørsmål det ofte har vært diskusjoner om. Ja, Martin Luther ville faktisk fjerne hele Jakobs brev fra Bibelen fordi han mente at det stod i kontrast til Paulus undervisning om frelse ved tro alene.

Paulus skriver i Romerbrevet 3: 23 at vi blir «... rettferdiggjort ufortjent av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus ...». Han fortsetter i vers 28 med å si at vi derfor holder fast på at «... det er ved tro mennesket blir rettferdiggjort, uten lovgjerninger ...». Men når Jakob snakker om troens far Abraham, sier han at Abraham ble «... rettferdiggjort av gjerninger da han ofret sin sønn Isak på alteret ...». Jakob trekker så den konklusjon at «... troen virket sammen med gjerningene hans, og at troen ble gjort fullkommen ut fra gjerningene ...». Han sier videre at «... slik som kroppen er død uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger ...».

Mange har spurt meg hvordan dette kan forsåes, og om det var noen som forsto hva Paulus mente, må det jo være slike som Klemets av Roma, som var Paulus sin ledsager og samtidig tilsynsmann for menigheten i Roma. Om han var usikker på hva Paulus mente, kunne han jo bare spørre ham.

Klemens av Roma skrev:

«Det er derfor nødvendig at vi er skyndsomme med å gjøre gode gjerninger. For Han advarer oss: ‘Se, Herren kommer, og Hans lønn går foran Ham, for å gi enhver igjen etter hans gjerning.’ ... La oss derfor ivrig streve etter å bli funnet blant de som venter på Ham, for at vi kan få del i Hans utlovede belønning. Men hvordan, mine kjære, skal vi kunne gjøre dette? Ved å holde tankene våre festet på Gud, med hjelp av tro. Ved å oppsøke det som for Ham er velbehagelig og akseptabelt. Ved å gjøre de ting som er i harmoni med Hans klare vilje. Og ved å følge sannhetens vei, mens vi kaster all urettferdighet og synd bort ifra oss.»*

Hvordan så de første kristne på dette konfliktspørsmålet?

Boken «La de først kristne komme til orde» går i detaljer om dette, og siterer hva mange av de første kristne hadde å si om emnet. Disse kristne hadde meget klart for seg hva Paulus hadde skrevet — tross alt hadde Paulus gitt personlig undervisning til menn som Klemens av Roma.

De første kristne plasserte ikke Paulus sine brev over hva Jesus og de andre Apostlene lærte. De leste Paulus i sammenheng med andre skriftsteder, som f.eks. Jesu ord: «Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» (Matt 7.21) og «...alle som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut, – de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse.» (Joh 5.28-29).

De avviste ikke det Jesus sa om at «... jeg kommer snart og har min lønn med meg, for å gjengjelde enhver etter hans gjerning.» (Åp. 22:12), fordi de heller likte det Paulus sa om at vi blir rettferdiggjort uten lovgjerninger. De trodde vi blir frelst av nåde like fullt som de også tok til seg Paulus’ formaning om å gi «... nøye akt på deg selv og på læren! Fortsett med det, for når du gjør det, skal du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» (1 Tim 4.16).

Vi vil gjerne vite om frelsen er: (1) en gave fra Gud eller (2) noe vi fortjener på grunn av våre gjerninger. Men for de første kristne var ikke dette en motsetning.

De ville ha svart: Forestill deg at en konge ba sin sønn om å gå til den kongelige frukthagen og hente en kurv til ham full av kongens favoritt-epler. Sønnen gikk og gjorde som kongen sa og det gledet kongen at hans sønn var en god og lydig sønn. Derfor bestemte kongen seg for å skjenke sønnen halve kongeriket sitt. Var gaven basert på at sønnen hadde fortjent halve kongeriket, fordi han hentet en kurv med frukt til kongen? Nei, selvfølgelig ikke! En kurv med frukt kan aldri være verd så mye. Men gaven var et utrykk for farens takknemlighet for at sønnen var en god og lydig sønn. Men at gaven ble gitt som et resultat av sønnens lydighet endrer ikke det faktum at det fremdeles var en gave.

De tidlige kristne trodde at frelsen er en gave fra Gud, men at Gud gir sin gave til de som Han velger. Med det mente de ikke at vi ikke har noen innflytelse på om vi blir frelst eller ikke, for samtidig trodde de også at Han velger å gi frelse til dem som elsker og adlyder Ham.

Kan man miste frelsen?

De første kristne var klare på at mennesker som hadde kommet til tro, også kunne miste troen og derfor gå fortapt om de ikke levde i lydighet og hellighet. Jesus sa at «... den som holder ut til enden, skal bli frelst! ...» (Matt 24.13) og Paulus sier også i 2. Timoteus 2:12 at om vi holder ut «... skal vi også herske med ham. Fornekter vi, skal han fornekte oss ...»

I Johannes Åpenbaring sier Jesus til de kristne i Smyrna at om de er «... tro inntil døden ...» så skulle de få livets krone (Åp. 2:10). Til Filadelfia menigheten sier Jesus «... Hold fast på det du har, så ingen skal ta kronen din ...» (Åp 3:11).

Mye av Paulus sin undervisning var nettopp om å holde fast, og det gir jo ikke noe mening dersom man ikke kan miste frelsen. Hvorfor holde fast på noe du ikke kan miste? Paulus sier i 1. Timoteus 4:1 at Ånden sier UTRYKKELIG at «... i de siste tider skal noen forlate troen ...». I 1. Timoteus 1:18-19 formaner Paulus oss til å «... kjempe den gode strid ...» og sier at det er noen som har «... lidd skipbrudd på troen ...» fordi de ikke har gjort det.

J