Er lydighet et skjellsord?

Når man hører ordet "lydighet", går tankene ofte i retning av undertrykkelse og underkastelse i en negativ forstand. Dette er ikke så rart, for ofte benyttes ordet i en negativ kontekst. Enten det er barn som ikke oppfører seg og må lære å adlyde foreldrene sine, kriminelle som må adlyde loven, eller kultledere som krever full lydighet fra folket sitt.

Men lydighet er ikke synonymt med undertrykkelse. Faktisk ville samfunnet vårt ikke fungert uten at folk hadde et visst nivå av lydighet overfor landets lover, og det ville vært kaos i familiene om barn aldri hørte på hva foreldrene sa. Lydighet er en nødvendig byggestein for et velfungerende samfunn som bidrar til struktur og orden – som igjen skaper rom for samarbeid og felles velferd.

Men i den tiden vi lever i, blir lydighet nesten sett på som et banneord. Dette skyldes delvis de kulturelle trendene vi ser, hvor unge mennesker blir indoktrinert til å tro at den eneste de bør adlyde, er seg selv. Dagens mantra er "følg hjertet ditt!". Det høres fint ut, men dette er en fryktelig dårlig idé, for hvis man alltid skulle gjøre som man føler for, ville livet bli ganske kaotisk. Derfor er det viktig å lære å gjøre det som er riktig, rett og slett fordi det er riktig, og ikke nødvendigvis fordi det føles riktig. Dette er kanskje en av de mest verdifulle tingene vi kan lære våre barn.

I en æra der individualisme og selvrealisering er høyt verdsatt, må vi ikke glemme viktigheten av lydighet, men det betyr ikke en blind følging av regler.

Å lyde Gud

Når det kommer til tro, er lydighet et sentralt tema. Gud, som tross alt er den allmektige skaperen, er i en posisjon der det å kreve lydighet verken er upassende eller egoistisk.

Vår regjering har en viss rett til å kreve lydighet på grunn av dens posisjon, men Gud er en mye høyere autoritet – enten vi liker det eller ikke. Fordi Han er den Han er, må vi akseptere at Han har rett til å kreve en langt høyere grad av lydighet enn selv vår regjering eller andre jordiske autoritetsfigurer.

En annen form for lydighet

Men det er en viktig forskjell mellom den typen lydighet Gud ønsker og den typen lydighet som jordiske institusjoner etterspør. For regjeringen betyr det ikke noe om vi ønsker å adlyde landets lover, så lenge vi bare gjør det. De kommer ikke til å spørre: "Ville du egentlig betale skatt?" eller "Ønsket du å kjøre i henhold til fartsgrensen?" Så lenge du følger reglene, er de fornøyd.

For Gud er lydighet viktig, men Han er ikke bare ute etter selve handlingen av lydighet. Han ønsker at vår lydighet skal komme fra hjerte – altså at vi adlyder Ham fordi det Han ønsker er det vi ønsker. Dette blir veldig klart i Jesu undervisning i Matteus kapittel 5.

Her sier han blant annet at det ikke er nok å bare la være å drepe; hvis man er sint på sin bror uten grunn, er man i fare for dommen. Han sier også at det ikke er nok å bare unngå å begå ekteskapsbrudd; den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.

Det Jesus sier er at det ikke er nok bare å overholde loven – Gud vil at vi skal ønske å overholde loven. Gud ser ikke bare på de ytre handlingene. Han ser på hjertet bak handlingen, og for Ham er det ikke nok å kun utføre handlingen, om ikke hjertet er med.

Dette gjør det å overholde Guds bud til en umulighet, på grunn av vår syndige natur. Nettopp derfor sier Jesus at ingen kan se Guds rike om han ikke blir født på ny (Joh 3:3). For selv om vi, ved å ta oss sammen, kanskje klarte å overholde budene, er det en umulighet å alltid gjøre det av hjertet. Selv om vi blir sinte, klarer vi forhåpentligvis å ta oss sammen så vi ikke dreper den man er sint på — men for Gud har vi allerede brutt Hans bud når vi ble sinte.

En refleksjon av hjertets tilstand

Gud ønsker ikke at vår lydighet skal være et uttrykk for vår selvbeherskelse. Han ønsker at vår lydighet skal være en refleksjon av vårt hjertes tilstand, og derfor er den lydigheten Gud søker mye dypere enn kun det å overholde bud og regler.

For Gud er vår lydighet et uttrykk for vår tro og tillit til Ham, og i bunn og grunn ønsker Han ikke at vår lydighet skal være motivert av frykt for straff. I 1. Johannes 4:18 står det at "… den fullkomne kjærligheten driver frykten ut …" og at den som frykter ikke er "… gjort fullkommen i kjærligheten …". Samtidig sier Johannes at "… den som holder Hans ord, i ham er i sannhet Guds kjærlighet blitt gjort fullkommen …" (1. Joh 2:5), og at "… dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud …" – men så legger han også til at "… Og Hans bud er ikke tunge å bære …" (1. Joh 5:3).

Man kan godt undre seg over at Johannes skriver at "… Hans bud er ikke tunge å bære …", for hvis man husker hva Jesus sa i Matteus 5, så var Hans bud mye strengere enn de gamle bud og regler. Forskjellen er at Jesu bud ikke er basert på frykt for straff, men et uttrykk for kjærlighet – og da blir ikke budene tunge å bære.

Hvis du elsker noen, er det utrolig hva du kan få deg selv til å gjøre for å vise din kjærlighet. Men om du skulle gjøre de samme tingene fordi du var redd den du elsker ville slå deg, hvis du ikke gjorde det — da hadde plutselig de samme tingene blitt en tung byrde.

Når vår lydighet mot Gud er basert på frykt for straff, blir hellighet en uendelig tung byrde man aldri helt føler man klarer å løfte. Men når vår lydighet mot Gud er basert på kjærlighet, blir hellighet vårt hjertes lengsel og ikke noe man bestreber seg etter ut av pliktfølelse.

Et annet viktig element her er også at når vi blir født på ny, gir Gud oss den kraften vi behøver for å kunne leve hellig. Med andre ord kommer Han og hjelper oss ved at Han forandrer oss fra innsiden ved sin Ånd og skaper nye lengsler og ønsker i vårt indre. Det er fortsatt vi som må ta valget om vi ønsker å følge Ånden eller kjødet, men når vi velger Ånden gir Han oss den kraft vi trenger.

Kun kjærlighet er godt nok

For Gud er det ikke godt nok bare å overholde budene — Han ønsker vårt hjerte. I Lukas 18:9-14 forteller Jesus en historie om en fariseer og en toller. Fariseeren hadde klart å leve opp til budene og var ikke flau for å gjøre kjent hvor god han hadde vært. Tollereren derimot visste godt at han ikke hadde klart det, og hans anger kommer ut i et hjertesukk: "Gud, vær meg synder nådig!"

Han hadde ikke klart å leve opp til budene like godt som fariseeren, men det er ikke fariseeren som Jesus roser i denne historien. Tvert imot står det at det var tolleren som "… gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus …".

Hvis hjertet ikke er på riktig plass, så spiller det ingen rolle hvor god du er eller hvor hellig du lever. Men om hjertet er på riktig plass, så sier David at "… så høyt som himlene er over jorden, så stor er Hans nåde …". Hva er hjertets rette holdning? Det kommer i slutten av verset: "… mot dem som frykter Ham …".

Denne frykten er ikke frykten for straff, men en sann erkjennelse av at Gud er den allmektige Herre og Gud – erkjennelsen av at Han er hellig og rettferdig. Det er ikke den frykten som Adam og Eva hadde når det står at de gjemte seg for Gud, men det er den frykten som Josef hadde, når det står at han forlot kappen sin og løp fra Potifars hustru, da hun søkte å forføre ham. Kong Salomo sier denne “… frykten for Herren er å hate det onde …” (Ords 8:13). Hvorfor? Fordi vi elsker Gud og ønsker å holde oss langt borte fra alt som kan komme mellom oss og Gud.

Den lydigheten Gud søker handler ikke kun om å følge bud og regler, men om å ha et hjerte fylt av ærefrykt og kjærlighet til Ham. Dette vil føre til at du holder deg borte fra alt Han ikke liker, men motivet ditt vil være å dra nærmere Gud. Kanskje du som David faller og roter ting til, men fordi du elsker Gud, vil du reise deg igjen, erkjenne din synd og fortsette å dra nærmere Ham.

Hva er mest effektivt?

Ofte hører man om fantastisk resultater i fra kampanjer og korstog, men er dette den beste måten å nå verden på?

Kampanje-møter har i mange år vært en vanlig måte å nå mennesker med evangeliet på. Man leser med stor interesse om salvede forkynnere som har store korstog og man kan ikke annet enn å glede seg når man ser bilder fra store møter hvor tusenvis tar imot Jesus.

Undersøkelser viser at de fleste som blir frelst på slike kampanjer forlater troen kort tid etter at de ble frelst. Organisasjoner som arbeider med slik kampanjer, forsøker derfor å få lokale menigheter involvert, slik at de som blir frelst blir inkludert i lokale fellesskaper. Man har også oppfølgnings ressurser for å hjelpe dem på veien.

Her hjemme i Norge har vi også sett en oppblomstring når det kommer til evangelisasjon og det gleder meg at evangelistens tjeneste har kommet mer i fokus. Men samtidig må vi også innrømme at det er mange av dem som blir frelst som fort forlater troen igjen.

Jeg er absolutt ikke imot kampanjer og evangelisasjon, og om de kan kombineres med gode oppfølgnings-ressurser og lokale menigheter er det bra. Men når man ser tusener kommer fram til forbønn på kampanjer, eller hører om hundrevis som har bedt en frelsesbønn takket være gateevangelisasjon, kan man fort tenke at dette er den mest effektive måte å drive misjon på — men det stemmer faktisk ikke.

Jesu strategi

Da Jesus gav misjonsbefalingen, gav Han oss også den mest effektive strategien — nemlig å gjøre folk til disipler.

Utfordringen er at kampanjer gir UMIDDELBARE resultater og et fokus på å gjøre disipler gir LANGSIKTIGE resultater — og hvis vi skal være ærlige er umiddelbare resultater ofte mer fristende en langsiktige resultater.

Vi må allikevel huske at vårt oppdag ikke kun er å få folk til å si «Ja» til Jesus — nei, vi skulle gjøre dem til disipler. Ja, selvfølgelig begynner det med at de tar imot Jesus, men om vi stopper her er ikke jobben gjort.

Om vårt fokus kun er å få folk frelst, uten noen plan for hvordan de skal bli disippelgjort, vil resultatet bli at de fleste av dem som «blir frelst» ikke blir bevart. Noen tenker kanskje at det å få dem med i menigheten er nok, men folk blir ikke disippelgjort ved å gå på møter.

Å gjøre mennesker til disipler krever både tid og energi. Siden de fleste av oss verken har overskudd av tid eller energi, blir det å bruke tid sammen med nyfrelste noe som kun skjer når de kommer til menighetens møter — men da skal vi jo også hilse på alle de andre som er der også.

Om man ønsker å gjøre mennesker til disipler, må man bruker tid sammen med vedkommende på tomannshånd. Det krever at man tar seg tid til å snakke om livet, utfordringer og vandringen med Jesus. Kanskje du tenker at dette høres ut som noe som tar mye tid og krefter? Vel, men det er dette vi er kalt til å gjøre.

Hvorfor er det å gjøre disipler mer effektivt?

For ledere er det ofte enklere å bare gjøre tingene selv, enn å bruke tid på å lære opp andre. Men om en ikke delegerer arbeidsoppgavene og bruker tid på å lære opp andre blir man fort utbrent.

Når jeg taler om det å gjøre disipler, mener jeg ikke at dette kun er pastorens eller ledernes ansvar. Målet er å trene opp disipler som igjen trener opp nye disipler.

Dette tar tid i begynnelsen, men i det lange løp vil det faktisk lette arbeidsbyrden for menighetens ledelse. På sikt vil dette bli en menighet hvor alle tar ansvar for å vinne sine venner og kjente for Jesus, og hvor medlemmene selv tar ansvar for å følge opp de som blir frelst.

Selv om en slik menighet vokser langsommere i begynnelsen, vil man på denne måten legge en grunnvoll som gjør at veksten fortere og fortere vil ekspandere — uten at lederne blir nedlesset med arbeidsoppgaver.

I det lange løp så er et fokus på å gjøre disipler mye mer effektivt enn å bare tenker "medlemmer".

En god illustrasjon på dette er diagrammet over. Menighet «A» er en menighet med hovedfokus på å få folk frelst, men som ikke tar seg tid til å trene dem til å bli disipler. Resultatet er at de som blir frelst kanskje kommer på møtene, men de blir ikke utrustet til selv å vinne og trene sine venner til å bli disipler.

Menighet «B» søker også å få folk frelst, men deres hovedfokus er at de som blir frelst skal blir gjort til disipler som igjen gjør andre til disipler. Dette tar mer tid i begynnelsen, men etter hvert som flere og flere er blitt utrustet begynner veksten å eksplodere.

I løpet av 10 år vil faktisk menighet «B» være mye større enn menighet «A», selv om menighet «A» de første årene vokste mye fortere. Dette er den potensielle kraft som ligger i det å fokusere på å gjøre disipler.

Når man kun fokuserer på å få folk frelst vil man legge folk til menigheten, og det er selvfølgelig bra at folk blir lagt til felleskapet. Men når man tar seg tid til å disippelgjøre dem som blir frelst vil man oppleve en multipliserende vekst. Det vil gå litt langsommere i begynnelsen, men plutselig eksploderer det.

Merkelig prioritering

Prioriterer vi slik Jesus ville ha gjort, når det kommer til misjon?

Når man nevner misjon, tenker mange umiddelbart på Asia og Afrika, og det er utvilsomt et behov for misjonærer i disse områdene. Men noen ganger spør jeg meg selv: “Hvorfor skal et land med en kristen befolkning på bare 7,96%, sende misjonærer til et land som Kenya, hvor nesten halvparten av befolkningen (49,73%) allerede er kristne.”

Når Jesus sa: «Gå og gjør alle folkeslag til disipler», gjelder dette naturligvis alle land. Så jeg mener ikke at vi bør stoppe å sende misjonærer til land som Kenya. Men jeg opplever imidlertid at Europa ofte blir oversett som et misjonsområde.

I mange menneskers tankegang er misjon noe som skjer langt borte. Vi ser ofte forbi det kontinentet vi selv bor på, og retter blikket mot mer «eksotiske» steder. Men ut fra statistikken burde misjonærer faktisk bli sendt fra Afrika til Europa. For statistisk sett er der flere kristne der enn her i Europa.

Norge har en rik historie innen misjon, og selv om vi er et lite land, tør jeg påstå at Norge definitivt har gjort en forskjell når det gjelder å nå verdens unådde folkeslag. Men i dag har situasjonen snudd - nå trenger vi selv en oppvåkning, når det gjelder å nå de som er rett utenfor vår egen dør.

For hundre år siden var nok Asia og Afrika naturlige misjonsmål, men i dag er det Europa som er i desperat behov for misjonærer. I dag er det under 2% av Europas befolkning som er evangeliske kristne, mens det er kilder som hevder at omtrent 49% av befolkningen i Afrika er kristne (www.voanews.com).

Er det slik Jesus prioriterer?

Når jeg betrakter dagens situasjon, tenker jeg ofte: «Er dette slik Jesus ville prioritere, eller er det vi som ikke lytter?».

Jeg tenker for eksempel på en by som Kristiansand. Her er det sikkert 50 menigheter, men hvis man tar fergen over til Hirtshals i Danmark og kjører noen timer, vil man passere by etter by uten en eneste menighet. Mange av de som sitter på benkeradene i Kristiansands menigheter har en betydelig dypere forståelse av Bibelen enn den gjennomsnittlige danske, og mange av dem kunne helt sikkert vært med å starte en ny menighet.

Ja, det er nok mer komfortabelt å bo i Kristiansand, der man har venner og kjente, og der man hver søndag kan få sin preken servert på et sølvfat i den menigheten man er en del av. Men er dette Guds vilje, eller reflekterer det heller våre egne prioriteringer?

Jeg sier ikke at alle i Kristiansand bør reise til Danmark for å starte menigheter. Men jeg tror vår måte å prioritere på ofte er basert på hva vi selv ønsker, og ikke nødvendigvis hva Jesus ønsker. Ærlig talt tror jeg ikke det er Guds vilje at det skal være mange byer i Danmark uten en eneste menighet, når det bare er noen timer unna en by med et mangfold av menigheter.

Hvem skal jeg sende, hvem vil gå?

I Jesaja 6:8 spør Gud: «Hvem skal Jeg sende, og hvem vil gå... ?», og jeg tror dette kallet fortsatt gjelder for kristne i dag. I Europa finnes det hundretusener av byer uten en eneste menighet, samtidig som mange kristne er så opptatt med egne interesser, at de knapt har tid til å sette av et par timer på søndags formiddagen.

La meg fremsette en enkel påstand som kanskje vil provosere noen, men forhåpentligvis også vekke noen. Alle disse byene uten menighet, er ikke menighetsløse fordi ingen ønsker å bli frelst der. Den enkle grunn til at det ikke er noen menighet i disse byer er at ingen har tatt initiativet til å starte en menighet der ennå.

Dette høres kanskje litt enkelt ut, men jeg tror heller faren er at vi ofte gjøre det mer komplisert enn det egentlig er. Jesus sier: «Løft øynene deres og se på markene! De er allerede hvite til høsten!» (Joh 4:35).

Jeg kan garantere at det i alle disse byene er mennesker som allerede søker Gud, men «... hvordan kan de tro på Ham som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?» (Rom 10:14).

Hvis noen sier «Herre, her er jeg send meg!» tror jeg ikke Jesus vil svare «Beklager, men deg ønsker jeg ikke å bruke». Kanskje du som Jeremia sier: «Å, Herre Gud! Se, jeg kan ikke tale, for jeg er en ungdom.» (Jer 1:6). Men Guds svar til Jeremia var «Frykt ikke!».

Det var ikke Jeremias gaver og talenter Gud var ute etter – alt Han trengte var hans lydighet. Jeg er av den enkle oppfatning at når vi er lydige, vil Gud utruste oss. Dette var også Guds budskap både til Jeremia og til Moses, når de mente at Gud helt sikkert kunne finne noen som var bedre egnet enn dem til å gjøre jobben.

Hvordan vil du prioritere?

Min enkle oppfordring til deg som leser dette er å tørre å stille deg selv spørsmålet: «Prioriterer jeg slik Jesus ønsker at jeg skal prioritere? Eller prioriterer jeg heller det som er mest komfortabelt?». Vi skal ikke alle reise ut som misjonærer, men vi er alle kalt til å delta i oppdraget om å gjøre alle mennesker til disipler. Hvorfor ikke spørre Gud om hva Han ønsker, og deretter ganske enkelt gjøre som Nike-reklamen sier — «Just do it!»