Forutbestemt og fri

Et emne som ofte dukker opp når man snakker med kalvinister om det å kunne «miste” frelsen, er dette med forutbestemmelse — men er forutbestemmelse en motsetning til fri vilje?

Mange ser på forutbestemmelse som en”mystisk kraft” som sørger for at du kun gjør de ting du er forutbestemt til å gjøre, uten at du kan gjøre hverken fra eller til — men slik presenterer ikke Bibelen forutbestemmelse. Det kommer tydelig frem når Hebreerbrevet taler om Israels vandring i ørkenen. Gud hadde lovet Israel at de kunne innta løfteslandet, men på grunnn av frykt valgte de å ikke gå til angrep.

Dette førte til at en hel generasjon døde i ørkenen. I Hebreerbrevet 4:3b står det at ”...Guds gjerninger var riktignok fullført da verdens grunnvoll var lagt...”, men allikevel gikk en hel generasjon til grunne. Så selv om Israel var både ”utvalgt” og ”forutbestemt” og på tross av Guds ønske fikk ikke denne generasjonen del i hva Gud hadde forutbestemt dem til. Hvorfor ikke? Hebreerbrevet 4:6 sier det var på grunn av deres ulydighet.

I Kristus

Guds ønske er at alle mennesker skal bli frelst, men det betyr ikke at alle automatisk kommer til å bli frelst. Men veien er åpnet, og alle kan nå få oppleve det Gud har ”forutbestemt” dem til — og denne frelsen finnes ”i Kristus”. Det betyr ikke at det ikke lenger er mulig å falle fra, for Hebreerbrevet 3:14 sier at vi har del i Kristus ”... så sant vi helt til det siste holder fast...”.

Hele Israel fikk ikke del i løfteslandet, selv om det var Guds forutbestemte vilje. På samme måte kommer ikke alle mennesker automatisk til å bli frelst, selv om det er Guds vilje. Den første generasjon av ”ørkenvandrere” døde i ørkenen, selv om Guds plan for dem var at de skulle ha inntatt løfteslandet. De var ikke ”forutbestemt” til å dø i ørkenen, men fordi de ikke tok imot løftet fra Gud ved tro, måtte de høste konsekvensen av deres egen ulydighet.

For det gode budskapet er forkynt både for oss og for dem. Men ordet disse hørte, ble til ingen nytte, fordi de ikke ble ett i troen sammen med dem som hørte det ... For de som først fikk det gode budskapet, kom ikke inn på grunn av ulydighet. — Hebreerbrevet 4:2,6

Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. — Romerbrevet 11:22

Den som har ører, hør hva Ånden sier…

Når man leser de syv brevene i Johannes Åpenbaring 2 og 3 er det en setning som går igjen i alle brevene – det er setningen “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!”. At denne setningen gjentas i alle brevene bør få oss til å reflektere ekstra over dette emnet.

Da Johannes skrev denne boken sier han i det første kapittelet at “På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg…”. Jesu budskap til disse menighetene var altså et resultat av at Johannes hadde ører som kunne høre og øyne som kunne se og om vi ønsker å oppleve Gud tale til oss er det avgjørende at vi lærer oss å høre – ikke bare med våre fysiske ører, men også med våre åndelige ører.

Mange måter å høre på.

Jesus talte ofte til disiplene sine og til folket og noen ganger avslutter han med å si: ”Den som har ører å høre med, hør!” Vi har jo alle ører med fysisk mulighet til å høre, men likevel var det noen som ikke hørte riktig. Gud talte også ved profeten Jesaja og sa “Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjønne!”

Noen lar bare ordene gå inn det ene øret og ut det andre, uten å forstå det som blir sagt. Det blir motsatt av hva Jesus sier i Matteus 13:23 “…det som ble sådd i den gode jorden, det er den som HØRER ORDET OG FORSTÅR DET. Han bærer frukt: hundre, seksti, tretti ganger…”

For å virkelig kunne HØRE hva Ånden sier trenger vi å gjøre mer enn bare å lese det skrevne ord – vi må grunne på det helt til det synker dyp ned i vårt hjerte. Vi må sørge for at vi forstår det og at det blir til åndsåpenbaring for oss. Da vil vi høre Ånden tale til oss gjennom ordet og det vil bære frukt i våre liv.

Ord som er ånd og liv

De ord Jesus talte var mer enn bare ord – de var ånd og liv. Det samme kan sies om de ordene Jesus selv taler til de syv menighetene i Åpenbaringsboken. Ja, vi leser det Johannes har skrevet, men det han skrev var det Jesus talte – det er med andre ord Jesu egne Åndsinspirerte ord.

Da Jesus samtalte med den samaritanske kvinne sa han: “Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.” Virkelig kommunikasjon med Gud skjer altså på et åndelig plan og derfor trenger vi å utvikle vår åndelige hørsel for å høre Han tale.

Hvordan skal vi da lese brevene?

I Jesaja 50:4 står det “Morgen etter morgen vekker han mitt øre så jeg kan høre på disiplers vis. Herren Gud har åpnet mitt øre.” Gud ønsker vi skal høre slik disipler hører, men hvordan er det en disippel hører? En disippel hører med den hensikt å gjøre etter det han hører. Når man hører som en disippel blir man ikke en “glemsom hører” som Jakob 1:25 taler om.

Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. — Jakob 1:25

Jeg tror det er viktig å ikke kun lese disse brevene for å forstå teologi, men lese dem som en disippel – vi må søke å sette ut i livet det vi lærer. Det er derfor viktig å lese Jesu ord med en villighet til å adlyde, samtidig som vi ber om Åndens opplyste øyne så vi kan se salvelsen bak ordene og skjønne alvoret i dem. La oss be som Paulus i Efeserbrevet 1:17.

“Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring.” – Efeserbrevet 1:17

Ord fra Jesus til lokale menigheter til alle tider.

At Jesus avslutter hvert eneste brev med en oppfordring om å høre hva Ånden sier, forteller oss at dette er en viktig oppfordring som ikke bare gjelder disse syv menighetene, men for alle kristne til alle tider.

La din ånd gripes når du leser det, ikke bare din forstand. Ransak deg selv og spør: ”Hva ville Jesus sagt til meg?” La meg avslutte med Hebreerbrevet 4:12 hvor det står at “…Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver.” Om du kjenner at Ordet dømmer ting i ditt liv, så ta imot det, rens bort det onde ved Jesu blod gjennom bekjennelse og omvendelse, og ta en frisk beslutning i ditt liv om å leve som en brennende Jesu Kristi disippel.

Når Jesus skriver brev...

De fleste av oss er klar over at Paulus skrev flere av brevene i det Nye Testamentet og vi vet også at NT inneholder brever skrevet at Peter og Johannes. Men visste du at noen av brevene i NT er skrevet av Jesus? Jo, det var Johannes som var skribenten, på samme måte som Paulus også hadde en skribent til å skrive ned det han dikterte, men budskapet i brevene var fra Jesus. .

Når vi får et brev eller e-mail fra en viktig person så leser vi innholdet ekstra nøye. Derfor burde vi i aller høyeste grad lese disse 7 brev grundig siden de kommer fra Jesus. Noen vil kanskje si at brevene ikke gjelder oss siden de ikke er skrevet til oss, men skal vi følge denne logikken så kan vi kaste bort stort sett hele det Nye Testamentet. Romerbrevet var skrevet til de kristne i Roma, Korinterbrevene til Korinterne, Galaterbrevet til Galaterne og Kolosserbrevet til Kolosserne. Paulus brev til Titus og Timoteus gjelder da heller ikke oss og både Lukasevangeliet og Apostlenes Gjerninger var skrevet til en som het Teofilos.

Ut fra Kolosserbrevet 4:16 kan det virke som om dette var vanlig praksis at brevene ble lest i de forskjellige menigheter, for der sier Paulus: ”Når dette brevet er opplest hos dere, se da til at det også blir lest opp i laodikeernes menighet, og at dere likeledes får lest brevet fra Laodikea.” Man sier jo at det er bedre å lære av andres feil enn å skulle gjøre alle feilene selv, og på samme måte kan vi dra lærdom av Jesu budskap til alle disse 7 menighetene. I disse brevene får vi nemlig en klar innsikt i hva Jesus liker, hva Han ikke liker og konsekvensene av å ignorere Hans veiledning.

Hva ønsker Jesu?

Vær nøye med læremessige spørsmål

Menigheten i Efesos er den første menigheten som nevnes, og en av de første ting som denne menigheten får ros for er at de var nøye når det kom til læremessige spørsmål. De får også ros for at de hadde avslørt de som kalte seg apostler, men som ikke var det. Dette er i aller høyeste grad aktuelt i dag, hvor læremessige spørsmål ofte blir feiet til side i enhetens navn. Vi blir ofte oppfordret til å ikke henge oss opp i om folk er katolikker, protestanter eller ortodokse. Vi blir oppfordret til heller å fokusere på det vi alle er enige om, og ikke snakke så mye om de ting vi ikke er enige om.

Det er selvfølgelig litt sannhet i dette da jeg ikke tror Jesus er verken protestant eller katolikk, men det ligger en fare her. For når enhet betyr at vi legger oss på lavest fellessnevner vil dette hindre åndelig vekst. Jeg tror ofte vil går glipp av et viktig poeng når det kommer til enhet, og det er at vår enhet burde være basert på at vi først er blitt ett med Faderen. Ut fra denne enhet blir enhet mellom brødre og søstre helt naturlig.

Ofte blir Jesu bønn i Johannes 17:21 sitert hvor Jesus ber “Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg”, men om du leser resten av verset ser du at det handler om å bli ett med Gud – og ut fra at vi blir ett med Gud kommer mennesker til å komme til tro på Gud.

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. – Johannes 17:21

Den første kjærligheten

Når menneskelig (eller humanistisk) enhet blir fokuset tror jeg fort vi kan falle i samme grøft som menigheten i Efesos falt i – nemlig at de mistet SIN FØRSTE kjærlighet. Jesus ønsker å være vår første kjærlighet og ut fra vår kjærlighet til Ham burde alt annet utspringe. Når hver av oss fokuserer på å komme ennå nærmere Jesus, kommer vi også automatisk nærmere hverandre. Kjærligheten til Jesus burde være drivkraften når det gjelder vårt kristne liv, for om vi mister den første kjærligheten blir kristenlivet fort kun bud og regler.

Ting som teologi og læremessige spørsmål er viktig og det poengterer Jesus, men når læremessige spørsmål blir viktigere enn kjærligheten til Jesus blir vi fort som fariseerne som trodde de hadde liv i skriften.

Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg! Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv. — Johannes 5:39-40

Dette med den første kjærligheten må tydeligvis være veldig viktig for Jesus. For selv om Jesus gir menigheten i Efesos mye ros, er det tydelig at hvis ikke de kommer tilbake til den første kjærligheten vil alt deres strev, prøvelser og utholdenhet være bortkastet - dette er jo egentlig også hva Paulus skriver i 1. Korinterbrev 13.

Nikolaittenes gjerninger

Det er flere forskjellige teorier om hva nikolaittenes gjerninger er og hvem disse nikolaitter var. Menigheten i Efesos får ros for at de hatet nikolaittenes gjerninger og menigheten i Pergamon får refs fordi det var folk i menigheten som holdt seg til nikolaittenes lære. Den mest alminnelige teorien går på at dette var en gruppe kristne som i likhet med de som holdt seg til Bileams lære, misbrukte Guds nåde til å leve et syndig liv. Siden både Bileams lære og Nikolaittene nevnes i samme brev kan det tyde på at det var en sammenheng mellom hva disse to grupperinger lærte.

Dette er også en meget aktuell advarsel til dagens menigheter, for i dag er det mange som i et forsøk på å gjøre Guds nåde fantastisk ender opp med å forvrenge den. I stedet for å bli en iboende kraft som oppdrar oss til å leve et hellig og gudfryktig liv (Tit. 2:11-12), blir nåden en sovepute for dem som fortsatt lever i synd. Selv om vi ikke er frelst ved gjerninger ser man tydelig at Jesus holdt øye med menighetenes gjerninger. Både til menigheten i Efesos, Tyratira, Sardes, Filadelfia og Laodikea nevner Jesus helt spesifikt at Han hadde lagt merke til deres gjerninger. Selv om gjerninger ikke er måten vi blir frelst på, så er gjerninger helt klart en del av vår kristne vandring. Paulus går endog så langt at han sier vi er “…skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger” (Ef. 2:10).

Trengsler er en del av pakken

Når vi kommer til menigheten i Smyrna ser vi en menighet under stort press. Man skulle kanskje tro at Jesu brev til dem ville inneholde noen nøkler til hvordan man kan binde djevelen, komme ut av problemene og få innflytelse i samfunnet ved å bringe Guds rike ned til jord. Men i stedet blir de heller oppfordret til å være “…tro til døden…” (Åp 2:10) og at dette skulle gi dem den ultimate seierskrans.

Flere av menighetene opplevde motgang, men Jesus gir dem aldri en løsning på hvordan de skal unngå motgang. Han oppfordrer dem bare til å holde ut. Faktisk ser vi at det var de menigheter som Jesus hadde lite eller ingenting godt å si om som var de menighetene hvor det ikke står noe om prøvelser eller motgang. Menigheten i Laodikea er en av de menigheter som Jesus ikke har noe godt å si om og Hans oppfordring til dem er blant annet å “… kjøpe gull av meg, renset i ild …” (Åp 3:18). “Gull” symboliserer jo ofte noe som er av virkelig verdi, og “renset i ild” tror jeg er et bilde på prøvelser.

Ja, vi kan leve et seirende kristenliv, men det betyr ikke et liv uten motgang. Tvert imot sier Peter at vi skal glede oss over den effekt prøvelser har på vår tro.

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvd. Selv forgjengelig gull blir prøvd i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. — 1. Peters brev 1:6-8

Sann rikdom

Ofte har vi en tendens til å se på kirken her i vesten som den “rike” del av Guds globale kirke, men det tror jeg faktisk ikke stemmer. Jo, kanskje vi har mer penger enn kristne i Nord-Korea, men sann rikdom måles ikke i penger. Jesus gjør det klart for de kristne i Smyrna at Han har sett deres jordiske fattigdom og at Han ikke har lukket øynene når det kom til deres nød. Men samtidig slår Han også fast at selv om andre så på dem som fattige, så Han på dem som rike. Sann rikdom kommer nemlig ikke av å samle seg skatter her på jorden, men av å samle seg skatter i Himmelen.

Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. — Matteus 6:19-21

Når Jesus motarbeider menigheten

Kan Jesus finne på å motarbeide menigheten? Vel, Han motarbeider ikke den sanne menighet, men menigheten i Pergamon får en skarp advarsel fra Jesus.

Vend om! Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn. — Johannes Åpenbaring 2:16

Johannes Åpenbaring 2:16 er kanskje ikke det mest brukte skriftsted blant norske menigheter i dag, men de kristne i Pergamon fikk denne advarsel og vi gjør lurt i å finne ut hvorfor de fikk en så kraftig advarsel fra Jesus. Mange tenker kanskje at før Jesus kommer med en så kraftig advarsel må det foregå noen alvorlige synder i menigheten – og det gjorde det kanskje. Men det Jesus refser dem for er at de TOLERERER to forskjellige grupperinger som vi allerede har nevnt – de som holdt seg til Bileams lære og de som holdt seg til Nikolaittenes lære.

Det at de ikke konfronterte disse to grupper var med andre ord meget alvorlig i Jesu øyne. Om vi ønsker å unngå å få samme advarsel bør vi kanskje tenke igjennom hvor vi selv står. Søker vi heller å unngå konflikt når det kommer til synd eller ubibelsk lære i menigheten, eller tør vi stå opp og tale klart om hva Bibelen sier.

Jeg tror denne advarselen også gjelder mange kristne ledere i dag, for mitt inntrykk er at mange av dem er totalt lamslått av menneskefrykt. Fordi de ikke ønsker å bli upopulære eller bli presentert negativt i rampelyset holder de seg langt unna alt som kan være kontroversielt.

Vi skal ikke søke det kontroversielle for konfliktens skyld, men samtidig tror jeg vi som Guds folk har et kall til å være lys og salt i denne verden (Matt. 5:13-16). Om vi hele tiden skal vanne ut Guds ord for å tilpasse det den kultur vi lever i, da vil saltet miste sin kraft og være ubrukelig.

Jesabel

I Tyratira er det en annen skikkelse som dukker opp og det er Jesabel. Igjen ser vi at det at de tolererte henne var nok til å vekke Jesu harme. Det er tydelig at Jesus er opptatt av hva vi tolererer. I min studiebibel står det at navnet Jesabel er synonymt med falsk tilbedelse, sensualitet og manipulerende kontroll, og ut fra hva det sies om henne virker dette til å være en god beskrivelse.

Vi vet ikke i detalj hva hun lærte, men det står at hun lokket kristne til en syndig livsstil ved det hun lærte. Det er nemlig ikke kun hva en predikant direkte sier som er det avgjørende – vi må også se på fruktene. Hvis fruktene av en forkynnelse er at folk med en lettet samvittighet forsetter å synde, da er det ikke sunn bibelsk forkynnelse.

Når man leser Jesu brev til menigheten i Tyratira kan man neste bli litt sjokkert over brutaliteten i Jesu ord, men dette viser bare hvor alvorlig dette var for Jesus. Generelt ser Gud meget alvorlig på synd, men når forkynnere, i Hans navn, forkynner ting som leder folk til å synde – da er det ennå mer alvorlig. Men det er ikke kun i brevet til menigheten i Tyratira at det kommer frem at Jesus ser meget alvorlig på det å lokke andre til fall – det kommer også frem i Jesus forkynnelse i Evangeliene.

Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. — Matteus 18:6

Det heter om deg at du lever...

Vi mennesker ser på det ytre, men det ytre avspeiler ikke alltid det indre. Det kommer frem i Jesu brev til menigheten i Sardes. De hadde rykte på seg av å være en levende menighet, men Jesus avslører at det var kun i det ytre. De hadde kanskje fantastisk lovsang og inspirerende talere, men en menighets kvalitet måles ikke i hvor fantastisk lovsangen er eller om pastoren klarer å inspirere folk. Kvaliteten i en menighet måles i om mennesker blir gjort til disipler som daglig blir mer og mer lik Jesus. Jesu råd til menigheten var å tenke tilbake på det de hørte og tok imot i begynnelsen – og holde fast på dette.

Det er mye forkynnelse i dag som glir lengre og lengre bort fra det vekkelses forkynnere som Hans Nielsen Hauge, Charles Finney, John Wesley, Jonathan Edwards osv. stod for. Det kan være mye av det de forkynte som høres gammeldags ut, men når man ser på fruktene av deres liv tror jeg vi kan være enige om at det er vi som har noe å lære av dem og ikke motsatt.

En åpen dør

Menigheten i Sardes hadde tydeligvis glemt det de hørte i begynnelsen, men til menigheten i Filadelfia har Jesus ikke noe negativt å si. De blir rost fordi de har holdt fast på Guds ord – selv gjennom prøvelser. Kanskje det var nettopp derfor at de hadde klart å holde stø kurs.

Paulus sier at alle som ønsker å leve et gudfryktig liv kommer til å møte motstand (2. Tim. 3:12), men igjennom alle trengslene har Gud makt til å åpne de dører som skal åpnes og lukke de dører som skal lukkes. Nøkkelen er å holde seg til Guds ord. Når vi holder oss nær til Gud vil Han lede oss der Han ønsker å ha oss, og når Han åpner dørene kan verken djevelen eller andre mennesker stoppe oss.

En lunken menighet

Den siste menigheten som blir nevnt er menigheten i Laodikea og det er med god grunn at det ikke er mange menigheter som har valgt å ta navn etter denne menigheten – Jesus hadde nemlig ikke noe godt å si om denne menigheten. De trodde tydeligvis selv at de gjorde det veldig bra for de sa om seg selv “… Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting …” (Åp 3:17). Men det gode selvbildet fikk en kraftig ripe i lakken når Jesus kommer med sitt syn på dem. I Hans øyne var de “… elendig og ynkelig, fattig, blind og naken …” (Åp 3:17).

Grunnen til Jesu avsky for denne menigheten lå i det Jesus beskriver som lunkenhet, og jeg tror denne lunkenhet lå i deres evne til å respondere når den Hellige Ånd talte til dem. De gjorde helt sikkert mye godt, hadde godt forberedte møter og, i likhet med Sardes, et rykte på seg for å være en god menighet. Men dette hjelper ingenting om vi ikke har vår hjerte-relasjon til Jesus i orden.

En oppsummering

Det er helt sikkert mange andre ting man kunne ha nevnt når det gjelder disse syv menigheter, men for meg er det tre viktige punkter vi bør legge oss på hjerte.

1. Hold din første kjærlighet til Jesus levende.

2. Hold fast på Guds ord og stå opp for sannheten selv om det betyr at du må konfrontere synd eller falsk lære.

3. Ikke vær redd om du opplever å måtte lide for Jesus.