Tre grunnleggende sannheter om korset

Uansett hvilket tema som måtte engasjere deg – Åndens gaver, helbredelse, hellighet eller vekkelse – sørg for at korset alltid forblir i sentrum. For det er korset som gir alt annet mening og kraft.

Korset er selve kjernen i Bibelens budskap. Som det står i Johannes 3:16, var menneskeheten fortapt og på vei mot evig fortapelse. Men på korset åpnet Gud en ny vei – en vei fra håpløshet til håp, fra dom til nåde, fra død til liv. Men hva var det egentlig som skjedde på korset? Og hvilke dype sannheter blir åpenbart gjennom det Jesus gjorde der?

Her er tre grunnleggende sannheter om hva som skjedde på korset:

1. Jesus tok vår straff for at vi kunne få tilgivelse

Dette er selve hjertet i evangeliet: Jesus tok den straffen vi fortjente, for at vi skulle få tilgivelse og fred med Gud. På grunn av vår synd var vi på vei mot fortapelsen, men fordi Jesus frivillig tok vår plass og bar vår skyld, kan vi gå fri. Hans offer åpnet en vei tilbake til Gud – en vei av nåde, forsoning og nytt liv.

«Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv…» – Romerne 6,23

«Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger… ved Hans sår har vi fått legedom.» – Jesaja 53,5

Gud er både kjærlighet og rettferdighet. Selv om Han elsket verden, kunne Han ikke bare se bort fra synden – Hans rettferdighet krever at det gjøres opp for urett. Den gjelden vi mennesker stod i på grunn av vår synd, var altfor stor til at vi kunne betale den selv. Men i sin uendelige kjærlighet valgte Gud å betale prisen for oss. Jesus – syndfri og fullkommen – tok vår skyld på seg og oppfylte rettferdighetens krav i vårt sted.

«Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet…» – 1. Peter 2,24

Derfor kan vi nå komme frimodig fram for Gud – ikke fordi vi er uten feil, men fordi prisen allerede er betalt. Hebreerbrevet minner oss om at Jesus én gang for alle har båret fram seg selv som et fullkomment offer (Heb 9:26). Verket er fullført. Veien til Gud er åpnet, og vi kan møte Ham med frimodighet, takknemlighet og tillit – fordi alt er gjort ferdig i Kristus.

Men Jesus har for alltid båret fram et eneste offer for synder og satt seg ved Guds høyre hånd — Hebreerbrevet 10:2

La oss derfor med frimod komme fram for nådens trone, så vi kan få barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid. — Hebreerne 4:16

Dette betyr ikke at all synd automatisk er tilgitt, slik at alle mennesker automatisk blir frelst. Men det betyr at all synd allerede er sonet for – tilgivelsen er betalt, én gang for alle. Gaven er gitt, men den må tas imot. Det er når vi omvender oss og vender oss til Gud at vi får del i det Jesus har gjort for oss. Da kan vi være trygge på at når Jesus tok straffen for all synd, så bar Han også straffen for min synd.

2. Korset viser Guds kjærlighet – og vår verdi

Korset er det sterkeste uttrykket for Guds kjærlighet til oss. Men det var ikke en sentimental eller humanistisk kjærlighet – det var en hellig, selvoppofferende kjærlighet. Guds kjærlighet var ikke basert på at vi fortjente den, men på Hans egen godhet og dype medlidenhet med oss som var fortapt. 

«Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» – Romerne 5,8

Samtidig viser korset også hvilken ufattelig verdi vi har i Guds øyne. For man betaler jo ikke mer for noe enn det man mener det er verdt. At Jesus var villig til å lide og dø i vårt sted, er en kraftfull proklamasjon av vår verdi for Gud. Vi var fortapt, men ikke uten verdi – tvert imot: Vi var elsket så høyt at Gud ga det dyrebareste Han hadde for å vinne oss tilbake.

«Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga Ham for oss alle – hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alt med Ham?» – Romerne 8,32

På Golgata møttes Guds kjærlighet og Guds rettferdighet. Der fant Gud en vei til å rettferdiggjøre syndere – uten å gå på kompromiss med sin hellighet. Korset viser oss ikke bare hvor mye Gud elsker oss, men også hvor verdifulle vi er i Hans øyne. Gud ga sin egen Sønn for deg. Det er din verdi for Ham.

3. Syndens makt ble brutt

Det er menneskets synd som gir djevelen et rettmessig krav på oss. Synden åpnet døren for mørkets makt til å binde og kontrollere. Men da Jesus bar vår synd og utslettet skyldbrevet på korset, mistet djevelen sitt krav. Han ble avvæpnet, og hans anklagekraft brutt. I Kristus er vi ikke lenger slaver – vi er satt fri. Den som Sønnen gjør fri, er virkelig fri.

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. — Johannes 8:36

Syndens makt ligger i dens rett til å dømme, men da synden ble sonet og våre overtredelser utslettet, ble også dens makt brutt. Anklagen er borte, synden er avvæpnet – og i Kristus er vi virkelig frie.

…Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger. Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset. – Kolosserne 2,13–15

Når tilgivelsen for alle våre synder – én gang for alle – er blitt betalt, da trenger vi ikke lenger å leve i frykt. Vi kan ha frimodighet, fordi vårt forhold til Gud ikke hviler på vår prestasjon, men på Jesu fullbrakte verk. Som Jakobs brev sier: «Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere» (Jak 4:8). Og om vi snubler eller faller, vet vi at Jesus allerede har sonet og betalt prisen for at tilgivelse skal være tilgjengelig. Derfor kan vi leve uten fordømmelse.

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus…» – Romerne 8,1

Hva betyr dette for oss?

Da Jesus trakk sitt siste åndedrag, ropte Han: «Det er fullbrakt!» (Joh 19:30). Det betyr at det ikke er noe du trenger å legge til det Jesus allerede har gjort. Du trenger ikke bevise at du fortjener Hans kjærlighet – den er allerede gjort tilgjengelig. 

Galaterne prøvde å legge religiøse gjerninger til sin tro, men Paulus irettesatte dem kraftig:

«Dere uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!» – Galaterne 3,1

Kristi fullbrakte verk må være vårt fundament. Vi vokser ikke åndelig ved å bevege oss videre fra korset, men ved å gå dypere inn i det. Uansett hvilket tema som måtte engasjere deg – Åndens gaver, helbredelse, hellighet eller vekkelse – sørg for at korset alltid forblir i sentrum. For det er korset som gir alt annet mening og kraft.

La oss, som Paulus, bestemme oss for å ikke vite av noe annet enn Jesus Kristus og Ham korsfestet. Da vil vi ikke forkynne med menneskelig visdom, men med Åndens og kraftens demonstrasjon. La oss, som Paulus, ta en beslutning om å ikke vite av noe annet enn Jesus Kristus og Ham korsfestet (1 Kor 2:2).

Gud ble menneske og flyttet inn i nabolaget

Julen er mer enn historien om en baby i en krybbe. Det er historien om en Gud som ydmyket seg, kom inn i vår ødelagte verden for å tilveiebringe en vei til frelse for alle – ja, selv for dem som avviser Ham.

Julen er en tid fylt med glede og feiring. Men bak de blinkende lysene, gavene og musikken ligger en dyp sannhet: En Frelser ble født – og det virkelige miraklet er hvem denne frelseren er. Babyen som ble født i en enkel stall, var ingen vanlig baby. Denne babyen var Gud selv!

Inkarnasjonen: Gud ble menneske

Han var det evige Ordet, som eksisterte fra begynnelsen, som var hos Gud og som var Gud (Joh 1:1-3). Teologer kaller dette ekstraordinære underet “Inkarnasjonen” som betyr “Gud ble kjøtt og blod.”

Inkarnasjonen var avgjørende for vår frelse. For å kunne redde menneskeheten måtte Jesus være fullt ut menneske. Samtidig måtte han være uten synd for å kunne ta straffen for andre menneskers synd. Hadde han ikke vært uten synd, ville han måtte dø for sin egen synd, og dermed ikke vært i stand til å bære vår synd. Men for å kunne leve uten synd, kunne han ikke være unnfanget av en jordisk far, for da ville han som alle andre være besmittet av "synde-viruset".

Bibelen lærer at synden er rotfestet dypt i menneskehjertet, og kom inn i verden gjennom Adam og påvirker alle mennesker (Rom 5:12). Derfor måtte Jesu unnfangelse være mirakuløs – Han kunne ikke bli unnfanget av en jordisk far. Han ble født av en menneskelig mor, og derfor var Han fullt ut menneske, men ble unnfanget ved Den Hellige Ånd (Matt 1:20), og var derfor fri syndens "virus" som hadde påvirket hele menneskeheten. Fullt ut Gud og fullt ut menneske kom Jesus inn i vår ødelagte verden for å frelse oss.

Mirakuløs ydmykhet

Inkarnasjonen er et av historiens største mirakler. Tenk over dette: Skaperen av universet – Han som eksisterer utenfor tid og rom – valgte å tre inn i vår tilværelse, i den verden Han selv skapte — og Han kom som en hjelpeløs baby.

Englene må ha betraktet det som skjedde med stor undring, da de så sin Allmektige Gud ydmyke seg ved å bli født, vokse opp i en vanlig familie og leve fullt ut som et menneske. Johannesevangeliet beskriver det vakkert:

“Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss” — Johannes 1:14

Eller som The Message-oversettelsen uttrykker det levende: "Ordet ble menneske og flyttet inn i nabolaget." Juleevangeliet åpenbarer en Gud som ikke bare forstår våre kamper, men som også var villig til å erfare dem selv.

Ja, Jesus kom for å dø for våre synder, men Han kom ikke bare dalende ned fra himmelen og manifesterte seg i menneskelig skikkelse for deretter å dø på et kors og vende tilbake til himmelen. Nei, Han omfavnet fullt ut hva det vil si å være menneske og tok ingen snarvei til korset.

Jesus vokste opp, lærte lydighet og erfarte på egen kropp hva det vil si å være menneske. Han opplevde avvisning fra den verden Han selv hadde skapt (Joh 1:10-11), men valgte likevel å tjene i stedet for å bli tjent (Mark 10:45). Hans liv og offerdød demonstrerer dybden av Guds kjærlighet og Hans vilje til å møte oss akkurat der vi er.

Hva inkarnasjonen lærer oss

1—En Gud som selv tjener dem Han kaller til å tjene

Inkarnasjonen lærer oss at Gud ikke er en fjern, selvsentrert guddom som er uten forståelse for hva vi går igjennom, og som kun krever vårt tilbedelse og lydighet. I stedet er Han en Gud som tjener dem Han kaller til å tjene Ham.

Selv om Jesus er Kongenes Konge, ble Han født i fattigdom, levde i en vanlig familie og valgte et ydmykt liv. Hans oppdrag var ikke å etablere et jordisk rike, men å tjene og gi sitt liv som løsepenge for dem Han selv hadde skapt (Mark 10:45). Gjennom sin ydmykhet viste Jesus seg verdighet til å regjere, og derfor opphøyet Gud Ham og gav Ham et navn som er over alle navn (Fil 2:9-11).

2—En Gud som forstår

I motsetning til gudeskikkelsene i andre religioner, åpenbarer Jesu inkarnasjon en Gud som har dypt forstår våre kamper. Han møtte fristelser (Matt 4:1-11), erfarte fysisk utmattelse (Joh 4:6), gjennomgikk avvisning (Joh 1:11), led forræderi (Luk 22:47-48), og følte sorg (Joh 11:35). Derfor er Han, som Hebreerbrevet sier, en yppersteprest som kan ha medlidenhet med våre svakheter (Heb 4:15-16), for Han ble fristet på alle måter som oss, men uten synd. Derfor kan vi komme til Ham med frimodighet. Han forstår våre kamper og gir nåde til dem som søker Ham.

3. En Gud som villig strekker seg langt for å frelse

Inkarnasjonen viser også dybden av Guds kjærlighet. Jesus kom ikke ned fra Himmelen bare for å dø for oss, og deretter reise tilbake til Himmelen igjen — Han valgte å leve blant oss. Ja, Han kom for å dø som en soning for vår synd, men valgte ikke en rask og enkel løsning. Nei, Han valgte å fullt ut identifisere seg med oss. Filipperne 2:7-8 forteller oss at Han “gav avkall på sitt eget, tok en tjeners skikkelse og kom i menneskers liknelse.” Han ydmyket seg selv, til og med til døden på et kors, for å sikre vår frelse.

Dette var ikke bare en overfladisk eller symbolsk gest av tilgivelse. Nei, Jesus var villig til å gjøre alt som måtte til for å fullstendig slette våre synder. Kolosserne 2:14 sier at Han “… utslettet skyldbrevet med lovbudene som sto imot oss... og naglet det til korset …”. Selv mens vi ennå var syndere, viste Kristus sin kjærlighet ved å dø for oss (Rom 5:8).

Den sanne meningen med julen

Julen er mer enn historien om en baby i en krybbe. Det er historien om en Gud som ydmyket seg, kom inn i vår ødelagte verden for å tilveiebringe en vei til frelse for alle – ja, selv for dem som avviser Ham. La oss denne Julen huske hvor langt Gud var villige til å gå for å frelse oss. 

Miraklet med julen er at Gud kom for å leve blant oss, erfare vår smerte, våre kamper og vår lidelse. Etter å ha gått gjennom våre prøvelser – men uten synd – valgte Han å ta skylden for vår synd og tilby oss sin rettferdighet og frelse. Dette er den Gud vi tjener: en Gud som forstår oss og som var villig til å strekke seg lengre enn det vi noen gang kan forstå, for å frelse oss. Må julens mirakel fylle våre hjerter med takknemlighet og inspirere oss til å selv strekke oss lenger for å nå de som ennå ikke har opplevd den frelses-gave Jesus tilbyr oss. 

Frelse tilbys ikke uten forpliktelser

Invitasjonen til å følge Jesus er åpen for alle, men i motsetning til hva noen tror har det å følge Jesus visse forpliktelser. Nei, det er ikke forpliktelsene som frelser oss, men det sier seg jo selv at vi ikke kan påstå at vi følger Jesus hvis vi går i en helt annen retning enn Ham.

Jesus ga klare retningslinjer for de som ville følge Ham, og understreket kostnaden og forpliktelsen som kreves. I vår individualistiske verden så høres kanskje ikke dette så “attraktivt” ut, men popularitet var ikke det viktigste for Jesus. Kallet til å følge Ham var ikke en oppfordring til selvrealisering, men heller en oppfordring til selvfornektelse og etterfølgelse.

"Store folkemengder fulgte Ham. Han vendte seg mot dem og sa: 'Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, til og med sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. Hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og beregner kostnaden for å se om han har nok til å fullføre det – slik at han ikke, etter at han har lagt grunnmuren og ikke er i stand til å fullføre, alle som ser det, begynner å håne ham og sier: ‘Denne mannen begynte å bygge og var ikke i stand til å fullføre’? Eller hvilken konge, som går til krig mot en annen konge, setter seg ikke først ned og vurderer om han er i stand til med ti tusen mann å møte ham som kommer mot ham med tjue tusen? Eller ellers, mens den andre er langt borte, sender han en delegasjon og ber om fredsbetingelser. På samme måte kan ingen av dere være min disippel hvis han ikke gir avkall på alt han har.'"  — Lukas 14:25-33

Når Jesus taler om å hate sin far og mor, er det ikke en oppfordring til å behandle våre foreldre dårlig. På den tiden brukte man slike overdrivelser for å understreke viktige poenger—akkurat som Jesus sier i Matteus 18:9: "… hvis ditt øye får deg til å synde, så riv det ut og kast det fra deg. Det er bedre for deg å gå inn i livet med ett øye enn å ha to øyne og bli kastet i helvetes ild." Slike overdrivelser ble brukt for å understreke viktigheten av et poeng.

I Lukas 14:25-33 er det tydelig at Jesus stiller spesifikke krav til dem som ønsker å følge Ham, og at dette ikke er en beslutning man skal ta uten å tenke gjennom konsekvensene. Flere andre steder bekrefter Jesus samme budskap, og det kommer tydelig frem i Bibelen at det å følge Jesus krever overgivelse (Matteus 10:37-39, Matteus 16:24-25, Markus 8:34, Lukas 9:23).

Noen vil kanskje påstå at dette kun gjelder dem som ønsker å være disipler av Jesus, men Bibelen har ikke forskjellige nivåer av kristne. Det finnes ikke et første nivå hvor man kun tror, og et neste nivå hvor man kan velge å bli en disippel. Ja, vi kan vokse i troen og bli mer og mer lik Jesus, men inngangsporten er at vi ønsker å følge Ham.

Kan jeg leve i synd og fortsatt være frelst?

Jeg har møtt folk som spør "Kan jeg leve i synd og fortsatt være frelst?" og det korte svaret er "Nei!". I Lukas 6:46 spør Jesus: "Hvorfor kaller dere meg 'Herre, Herre,' og gjør ikke det jeg sier?" Med andre ord, å kalle Jesus for Herre skulle ikke bare være en rituell bønn—det krever også at vi adlyder det Han sier. Om man kun kaller Jesus for Herre som en religiøs bekjennelse, uten at det påvirker måten vi lever på, vil vi en dag oppleve å bli stående utenfor himmelporten. Dette skjedde for en gruppe karismatiske “kristne” i Matteus kapittel 7.

Ikke alle som sier til Meg: «Herre, Herre,» skal komme inn i Himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?» Men da skal Jeg bekjenne for dem: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!» — Matteus 7:21-23

Om det å bekjenne Jesus som Herre hadde vært mer enn kun en religiøs bekjennelse for dem Jesus taler om her, ville de ha gjort Guds vilje og ikke drevet med lovløshet.

Løftet om evig liv gis til alle mennesker, og Jesus er sannheten, veien og livet for alle som vandrer på den veien Han viser oss. Men løftet om frelse og evig liv innebærer visse forpliktelser. Hvis vi ikke er villige til å ta imot Guds gave ved å respondere i tro, kan vi heller ikke motta gaven Gud tilbyr.

Historien om den rike unge mannen i Matteus 19:16-22 illustrerer dette godt. Han kom til Jesus fordi han søkte evig liv—noe Jesus kunne gi ham. Men Jesus gir ikke mannen evig liv helt uten videre. Han sier til mannen: “… gå og selg det du eier og gi det til de fattige […] og kom, følg Meg! …” (v. 21). Det Jesus egentlig sa, var at om mannen ønsket å følge Jesus, måtte han være villig til å gi Jesus alt. Men dette hadde ikke mannen lyst til å gjøre, og derfor står det: "… Men da den unge mannen hørte disse ord, gikk han bedrøvet bort, for han hadde stor rikdom …” (v. 22)

Evig liv var tilgjengelig for denne mannen, og i dag er evig liv tilgjengelig for alle som velger å kapitulere og gi Jesus alt. Men på samme måte som denne mannen ikke var villig til å gi Jesus alt, finnes det mennesker i dag som bekjenner Jesus som Herre, men som ikke er villige til å gi Ham alt. Til disse vil Jesus si: "Hvorfor kaller dere meg 'Herre, Herre,' og gjør ikke det jeg sier?" (Luk 6:46).

AKTIV TRO ER KRITERIET

Frelsen er tilbudt alle, men Bibelen har faktisk krav til hvordan den oppnås. Bibelen gjør det klart at tro er nødvendig for frelse:

For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. — Johannes 3:16

For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst. For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. — Romerne 10:9-10

Frelsen er tilbudt alle, men Bibelen har faktisk krav til hvordan den oppnås. Bibelen gjør det klart at tro er nødvendig for frelse. Men hvis vår tro ikke viser seg i våre handlinger, sier Bibelen at vår tro er død—eller med andre ord, nytteløs. Vi kan si at vi tror, men troen vil ikke ha liv i seg til å utrette det den skal—den er død.

For slik som kroppen er død uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger. — Jakob 2:26 (Les 2:14-26 for sammenhengen).

Hvis du hevder å “tro på Jesus” men fortsetter å leve i synd, viser dine handlinger at din tro fortsatt er død. Kanskje du “føler” at du har tro, men uten gjerninger har ikke troen blitt gjort levende. Med andre ord har den ikke blitt aktivert ennå.

Når noen begynner å følge Jesus og lever i henhold til Hans instruksjoner, går deres tro fra å være passiv til aktiv. Den går fra å være en teori om Jesus til en aktiv virkelighet i vedkommendes liv. Når troen på denne måten blir knyttet sammen med måten vi lever på, sier Bibelen at vår tro blir “… gjort fullkommen …”.

Ser du at troen virket sammen med gjerningene hans, og at troen ble gjort fullkommen ut fra gjerningene? — Jakob 2:22

Hvis vi virkelig tror på Jesu budskap, vil det være en respons fra vår side som viser at vi tror budskapet vi har hørt. Da taler ikke Bibelen om en passiv tro som ikke kan ses i måten vi lever på—da taler den om en tro som “… virker sammen med våre gjerninger …”.

Hvis du står midt i veien og jeg ser en lastebil komme, og jeg roper til deg: "Gå ut av veien, det kommer en lastebil!" er det ikke nok å bare tro på det jeg sier. Hvis du hører meg, men velger å bli stående i veien, vil du bli påkjørt uansett om du trodde meg eller ikke. Invitasjonen til å følge Jesus er gitt til alle, men den har betingelser. Du kan ikke følge Jesus og samtidig gå i motsatt retning av hvor Han er på vei. Dette betyr at du ikke kan følge Jesus og fortsette å leve i synd.

Dette betyr ikke at du ikke er frelst om du faller i synd, men hvis ikke din motivasjon er å adlyde Jesus, går du ikke i samme retning som Ham. Hvis du faller i synd, kan du bekjenne den, og Han har lovet å tilgi oss og rense oss fra all urett (1. Joh 1:9). Men hvis du ønsker å fortsette å synde mens du følger Jesus, må du ta et valg: vil du følge synden eller Jesus?