- Ronald Gabrielsen
- 4 min lesing
Når man nevner misjon, tenker mange umiddelbart på Asia og Afrika, og det er utvilsomt et behov for misjonærer i disse områdene. Men noen ganger spør jeg meg selv: “Hvorfor skal et land med en kristen befolkning på bare 7,96%, sende misjonærer til et land som Kenya, hvor nesten halvparten av befolkningen (49,73%) allerede er kristne.”
Når Jesus sa: «Gå og gjør alle folkeslag til disipler», gjelder dette naturligvis alle land. Så jeg mener ikke at vi bør stoppe å sende misjonærer til land som Kenya. Men jeg opplever imidlertid at Europa ofte blir oversett som et misjonsområde.
I mange menneskers tankegang er misjon noe som skjer langt borte. Vi ser ofte forbi det kontinentet vi selv bor på, og retter blikket mot mer «eksotiske» steder. Men ut fra statistikken burde misjonærer faktisk bli sendt fra Afrika til Europa. For statistisk sett er der flere kristne der enn her i Europa.
Norge har en rik historie innen misjon, og selv om vi er et lite land, tør jeg påstå at Norge definitivt har gjort en forskjell når det gjelder å nå verdens unådde folkeslag. Men i dag har situasjonen snudd - nå trenger vi selv en oppvåkning, når det gjelder å nå de som er rett utenfor vår egen dør.
For hundre år siden var nok Asia og Afrika naturlige misjonsmål, men i dag er det Europa som er i desperat behov for misjonærer. I dag er det under 2% av Europas befolkning som er evangeliske kristne, mens det er kilder som hevder at omtrent 49% av befolkningen i Afrika er kristne (www.voanews.com).
Er det slik Jesus prioriterer?
Når jeg betrakter dagens situasjon, tenker jeg ofte: «Er dette slik Jesus ville prioritere, eller er det vi som ikke lytter?».
Jeg tenker for eksempel på en by som Kristiansand. Her er det sikkert 50 menigheter, men hvis man tar fergen over til Hirtshals i Danmark og kjører noen timer, vil man passere by etter by uten en eneste menighet. Mange av de som sitter på benkeradene i Kristiansands menigheter har en betydelig dypere forståelse av Bibelen enn den gjennomsnittlige danske, og mange av dem kunne helt sikkert vært med å starte en ny menighet.
Ja, det er nok mer komfortabelt å bo i Kristiansand, der man har venner og kjente, og der man hver søndag kan få sin preken servert på et sølvfat i den menigheten man er en del av. Men er dette Guds vilje, eller reflekterer det heller våre egne prioriteringer?
Jeg sier ikke at alle i Kristiansand bør reise til Danmark for å starte menigheter. Men jeg tror vår måte å prioritere på ofte er basert på hva vi selv ønsker, og ikke nødvendigvis hva Jesus ønsker. Ærlig talt tror jeg ikke det er Guds vilje at det skal være mange byer i Danmark uten en eneste menighet, når det bare er noen timer unna en by med et mangfold av menigheter.
Hvem skal jeg sende, hvem vil gå?
I Jesaja 6:8 spør Gud: «Hvem skal Jeg sende, og hvem vil gå... ?», og jeg tror dette kallet fortsatt gjelder for kristne i dag. I Europa finnes det hundretusener av byer uten en eneste menighet, samtidig som mange kristne er så opptatt med egne interesser, at de knapt har tid til å sette av et par timer på søndags formiddagen.
La meg fremsette en enkel påstand som kanskje vil provosere noen, men forhåpentligvis også vekke noen. Alle disse byene uten menighet, er ikke menighetsløse fordi ingen ønsker å bli frelst der. Den enkle grunn til at det ikke er noen menighet i disse byer er at ingen har tatt initiativet til å starte en menighet der ennå.
Dette høres kanskje litt enkelt ut, men jeg tror heller faren er at vi ofte gjøre det mer komplisert enn det egentlig er. Jesus sier: «Løft øynene deres og se på markene! De er allerede hvite til høsten!» (Joh 4:35).
Jeg kan garantere at det i alle disse byene er mennesker som allerede søker Gud, men «... hvordan kan de tro på Ham som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?» (Rom 10:14).
Hvis noen sier «Herre, her er jeg send meg!» tror jeg ikke Jesus vil svare «Beklager, men deg ønsker jeg ikke å bruke». Kanskje du som Jeremia sier: «Å, Herre Gud! Se, jeg kan ikke tale, for jeg er en ungdom.» (Jer 1:6). Men Guds svar til Jeremia var «Frykt ikke!».
Det var ikke Jeremias gaver og talenter Gud var ute etter – alt Han trengte var hans lydighet. Jeg er av den enkle oppfatning at når vi er lydige, vil Gud utruste oss. Dette var også Guds budskap både til Jeremia og til Moses, når de mente at Gud helt sikkert kunne finne noen som var bedre egnet enn dem til å gjøre jobben.
Hvordan vil du prioritere?
Min enkle oppfordring til deg som leser dette er å tørre å stille deg selv spørsmålet: «Prioriterer jeg slik Jesus ønsker at jeg skal prioritere? Eller prioriterer jeg heller det som er mest komfortabelt?». Vi skal ikke alle reise ut som misjonærer, men vi er alle kalt til å delta i oppdraget om å gjøre alle mennesker til disipler. Hvorfor ikke spørre Gud om hva Han ønsker, og deretter ganske enkelt gjøre som Nike-reklamen sier — «Just do it!»