Er lydighet et skjellsord?

Når man hører ordet "lydighet", går tankene ofte i retning av undertrykkelse og underkastelse i en negativ forstand. Dette er ikke så rart, for ofte benyttes ordet i en negativ kontekst. Enten det er barn som ikke oppfører seg og må lære å adlyde foreldrene sine, kriminelle som må adlyde loven, eller kultledere som krever full lydighet fra folket sitt.

Men lydighet er ikke synonymt med undertrykkelse. Faktisk ville samfunnet vårt ikke fungert uten at folk hadde et visst nivå av lydighet overfor landets lover, og det ville vært kaos i familiene om barn aldri hørte på hva foreldrene sa. Lydighet er en nødvendig byggestein for et velfungerende samfunn som bidrar til struktur og orden – som igjen skaper rom for samarbeid og felles velferd.

Men i den tiden vi lever i, blir lydighet nesten sett på som et banneord. Dette skyldes delvis de kulturelle trendene vi ser, hvor unge mennesker blir indoktrinert til å tro at den eneste de bør adlyde, er seg selv. Dagens mantra er "følg hjertet ditt!". Det høres fint ut, men dette er en fryktelig dårlig idé, for hvis man alltid skulle gjøre som man føler for, ville livet bli ganske kaotisk. Derfor er det viktig å lære å gjøre det som er riktig, rett og slett fordi det er riktig, og ikke nødvendigvis fordi det føles riktig. Dette er kanskje en av de mest verdifulle tingene vi kan lære våre barn.

I en æra der individualisme og selvrealisering er høyt verdsatt, må vi ikke glemme viktigheten av lydighet, men det betyr ikke en blind følging av regler.

Å lyde Gud

Når det kommer til tro, er lydighet et sentralt tema. Gud, som tross alt er den allmektige skaperen, er i en posisjon der det å kreve lydighet verken er upassende eller egoistisk.

Vår regjering har en viss rett til å kreve lydighet på grunn av dens posisjon, men Gud er en mye høyere autoritet – enten vi liker det eller ikke. Fordi Han er den Han er, må vi akseptere at Han har rett til å kreve en langt høyere grad av lydighet enn selv vår regjering eller andre jordiske autoritetsfigurer.

En annen form for lydighet

Men det er en viktig forskjell mellom den typen lydighet Gud ønsker og den typen lydighet som jordiske institusjoner etterspør. For regjeringen betyr det ikke noe om vi ønsker å adlyde landets lover, så lenge vi bare gjør det. De kommer ikke til å spørre: "Ville du egentlig betale skatt?" eller "Ønsket du å kjøre i henhold til fartsgrensen?" Så lenge du følger reglene, er de fornøyd.

For Gud er lydighet viktig, men Han er ikke bare ute etter selve handlingen av lydighet. Han ønsker at vår lydighet skal komme fra hjerte – altså at vi adlyder Ham fordi det Han ønsker er det vi ønsker. Dette blir veldig klart i Jesu undervisning i Matteus kapittel 5.

Her sier han blant annet at det ikke er nok å bare la være å drepe; hvis man er sint på sin bror uten grunn, er man i fare for dommen. Han sier også at det ikke er nok å bare unngå å begå ekteskapsbrudd; den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.

Det Jesus sier er at det ikke er nok bare å overholde loven – Gud vil at vi skal ønske å overholde loven. Gud ser ikke bare på de ytre handlingene. Han ser på hjertet bak handlingen, og for Ham er det ikke nok å kun utføre handlingen, om ikke hjertet er med.

Dette gjør det å overholde Guds bud til en umulighet, på grunn av vår syndige natur. Nettopp derfor sier Jesus at ingen kan se Guds rike om han ikke blir født på ny (Joh 3:3). For selv om vi, ved å ta oss sammen, kanskje klarte å overholde budene, er det en umulighet å alltid gjøre det av hjertet. Selv om vi blir sinte, klarer vi forhåpentligvis å ta oss sammen så vi ikke dreper den man er sint på — men for Gud har vi allerede brutt Hans bud når vi ble sinte.

En refleksjon av hjertets tilstand

Gud ønsker ikke at vår lydighet skal være et uttrykk for vår selvbeherskelse. Han ønsker at vår lydighet skal være en refleksjon av vårt hjertes tilstand, og derfor er den lydigheten Gud søker mye dypere enn kun det å overholde bud og regler.

For Gud er vår lydighet et uttrykk for vår tro og tillit til Ham, og i bunn og grunn ønsker Han ikke at vår lydighet skal være motivert av frykt for straff. I 1. Johannes 4:18 står det at "… den fullkomne kjærligheten driver frykten ut …" og at den som frykter ikke er "… gjort fullkommen i kjærligheten …". Samtidig sier Johannes at "… den som holder Hans ord, i ham er i sannhet Guds kjærlighet blitt gjort fullkommen …" (1. Joh 2:5), og at "… dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud …" – men så legger han også til at "… Og Hans bud er ikke tunge å bære …" (1. Joh 5:3).

Man kan godt undre seg over at Johannes skriver at "… Hans bud er ikke tunge å bære …", for hvis man husker hva Jesus sa i Matteus 5, så var Hans bud mye strengere enn de gamle bud og regler. Forskjellen er at Jesu bud ikke er basert på frykt for straff, men et uttrykk for kjærlighet – og da blir ikke budene tunge å bære.

Hvis du elsker noen, er det utrolig hva du kan få deg selv til å gjøre for å vise din kjærlighet. Men om du skulle gjøre de samme tingene fordi du var redd den du elsker ville slå deg, hvis du ikke gjorde det — da hadde plutselig de samme tingene blitt en tung byrde.

Når vår lydighet mot Gud er basert på frykt for straff, blir hellighet en uendelig tung byrde man aldri helt føler man klarer å løfte. Men når vår lydighet mot Gud er basert på kjærlighet, blir hellighet vårt hjertes lengsel og ikke noe man bestreber seg etter ut av pliktfølelse.

Et annet viktig element her er også at når vi blir født på ny, gir Gud oss den kraften vi behøver for å kunne leve hellig. Med andre ord kommer Han og hjelper oss ved at Han forandrer oss fra innsiden ved sin Ånd og skaper nye lengsler og ønsker i vårt indre. Det er fortsatt vi som må ta valget om vi ønsker å følge Ånden eller kjødet, men når vi velger Ånden gir Han oss den kraft vi trenger.

Kun kjærlighet er godt nok

For Gud er det ikke godt nok bare å overholde budene — Han ønsker vårt hjerte. I Lukas 18:9-14 forteller Jesus en historie om en fariseer og en toller. Fariseeren hadde klart å leve opp til budene og var ikke flau for å gjøre kjent hvor god han hadde vært. Tollereren derimot visste godt at han ikke hadde klart det, og hans anger kommer ut i et hjertesukk: "Gud, vær meg synder nådig!"

Han hadde ikke klart å leve opp til budene like godt som fariseeren, men det er ikke fariseeren som Jesus roser i denne historien. Tvert imot står det at det var tolleren som "… gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus …".

Hvis hjertet ikke er på riktig plass, så spiller det ingen rolle hvor god du er eller hvor hellig du lever. Men om hjertet er på riktig plass, så sier David at "… så høyt som himlene er over jorden, så stor er Hans nåde …". Hva er hjertets rette holdning? Det kommer i slutten av verset: "… mot dem som frykter Ham …".

Denne frykten er ikke frykten for straff, men en sann erkjennelse av at Gud er den allmektige Herre og Gud – erkjennelsen av at Han er hellig og rettferdig. Det er ikke den frykten som Adam og Eva hadde når det står at de gjemte seg for Gud, men det er den frykten som Josef hadde, når det står at han forlot kappen sin og løp fra Potifars hustru, da hun søkte å forføre ham. Kong Salomo sier denne “… frykten for Herren er å hate det onde …” (Ords 8:13). Hvorfor? Fordi vi elsker Gud og ønsker å holde oss langt borte fra alt som kan komme mellom oss og Gud.

Den lydigheten Gud søker handler ikke kun om å følge bud og regler, men om å ha et hjerte fylt av ærefrykt og kjærlighet til Ham. Dette vil føre til at du holder deg borte fra alt Han ikke liker, men motivet ditt vil være å dra nærmere Gud. Kanskje du som David faller og roter ting til, men fordi du elsker Gud, vil du reise deg igjen, erkjenne din synd og fortsette å dra nærmere Ham.