Nyheter fra grensen mellom Ukraina og Polen

Ronald og Kasia Gabrielsen er misjonærer i Polen og bor i Lublin, som er veldig nærme grensen til Ukraina — faktisk er det 4 grensestasjoner i nærheten av Lublin. Derfor har situasjonene mellom Russland og Ukraina kommet veldig tett på dem.

På nyhetene sier de at mer enn 400.000 flyktninger har allerede krysset grensen og tallet øker fort.

En hilsen i fra arbeidet i Polen

I går hadde vi et møte med forskjellige ledere her i Lublin og representanter fra forskjellige organisasjoner og menigheter i Skandinavia. Målet med møte var å se hvordan vi kunne koordinere de forskjellige tiltak som nå skjer, for at vi på best mulig måte kan hjelpe de flyktninger som kommer.

Som menighet har vi de siste dagen hatt mye å gjøre. Flere frivillige fra menigheten gjør en fantastisk innsatts for å hjelpe de flyktninger som kommer. Vi har fylt opp menighets lokalet med sengeplasser, private folk har flykninger boende hjemme hos seg og i tillegg har menigheten et hus de disponerer med mange sengeplasser.

Når man tenker på strømmen av mennesker som kommer, er det vi gjør kun en dråpe i havet — men vi gjør det vi kan gjøre med de resurser vi har.

Etter møte i går kom det opp mange gode ideer og disse kommer vi til å iverksette som et felles initiativ mellom forskjellige menigheter og organisasjoner. Disse initiativene er stort sett avhengig av økonomi, for det er mange villige hender her i Polen som ønsker å hjelpe til praktisk.

En av de ting som ble tatt opp var nødvendigheten av å frakte medisiner og medisinsk utstyr inn i Ukraina. I tillegg trenger vi å kjøpe inn mat til de flyktninger som kommer og essensielle ting som tannbørster, undertøy osv. Vi har lokale folk som er villig til å kjøre inn i Ukraina med nødhjelp, men det vi trenger er penger til å kjøpe det som trengs.

Mange av de som har flyktet har måtte flykte i hu og hast og har derfor ikke hatt tid til å pakke. En av dem som var på møte i går fortalte om en familie som hadde måtte flykte i pyjamasen og når det i tillegg snør, er ikke pyjamas det beste antrekk å reise i. Så behovet for nødhjelp er på begge sider av grensen.

Det har vært fantastisk å se den villighet folk har til å være med å hjelpe — både blandt lokale folk her nede, men også fra venner og kjente i Skandinavia. Mange har ønsket å bidra og givergleden har vært stor.

Siden vi er her i Lublin, er det lett for oss å se hvor det konkrete behov er. Noen ganger kan behovet variere fra dag til dag, men siden vi er i kontakt med flere som arbeider på forskjellige felt kan vi distribuere pengene der behovet dukker opp.

Om du ønsker å gi en hjelpende hånd vil det bli til stor velsignelse. Vi vil videreformidle den støtte som kommer inn og sørge for at pengene blir brukt på en god måte.

Merk gaven med “Ukraina”, slik at vi vet

hvilke gaver som er øremerket dette formål.

I tillegg håper jeg at alle av dere vil være med å stå sammen med oss i bønn. I siste ende er det Gud som avgjør tingenes utfall, og derfor er bønn avgjørende for hvilken retning tingene kommer til å ta.

På forhånd en stor takk til alle dere som er villige til å stå sammen med oss og la oss be til Gud både for Ukraina og Russland og ikke minst for alle flyktningene.

Vennlig Hilsen

Kasia & Ronald Gabrielsen

ØNSKER DU Å GI KAN DU GI,

KAN DU GJØRE DET PÅ FØLGENDE MÅTE

Vårt vipps nummer er: 542239

Du kan også bruke følgende bank konto nummer

NORGE: 3080.30.41373

DANMARK: 5039 - 0001186587

Jesus – vår dommer!

Vi har sikkert hørt mange ganger at Jesus ikke er kommet for å dømme oss, og det blir referert til Joh. 3, 17: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» Det er selvfølgelig riktig og bibelsk at da Jesus kom første gang og ble født inn i verden som menneske, så kom han ikke for å dømme. Likevel sa han i Joh. 3, 18: «den som ikke tror, er allerede dømt,» og i Joh. 12, 48: «Den som forkaster Meg og ikke tar imot Mine Ord, har det som dømmer ham. Ordet som Jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag.»

Men det er like riktig at Gud har utvalgt nettopp Jesus til å være dommer, og Peter sier det slik når han taler til dem som har samlet seg i Kornelius´ hus i Apg. 10, 42: «det er Han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde.» Paulus sier det samme når han snakker på Areopagos i Apg. 17, 31: «Han har fastsatt en dag da Han skal dømme verden i rettferdighet ved Den Mannen som Han har innsatt. Han har gitt alle grunnlag for å tro dette ved å oppreise Ham fra de døde.»

Paulus sier det slik i 2. Kor. 5, 10: «vi skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort ved kroppen, etter det han har gjort, enten godt eller ondt.» Jesus selv sier det slik i Åp. 22, 12: «Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning.»

Hvilken dag det skal bli når vi får møte Jesus ansikt til ansikt! Han ser rett gjennom oss med øyne som «luende ild» Åp. 1, 14. Han ser alt og selv om Kristi domstol er tid for belønning, så er det likevel alvorlig for Jesus forteller at når han deler ut belønninger, er det mennesker som har sviktet, og som Jesus skal fortelle: «kast den unyttige tjeneren ut i det ytterste mørket. Der skal det være gråt og tenners gnissel.» Matt. 25, 30.

Vi hører lite om dommen i de fleste menigheter i dag, men det er faktisk en av grunnsannhetene i vår frelse, slik det står i Hebr. 6, 1-2: «ikke igjen legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og . . . om de dødes oppstandelse og om evig dom.» Gjennom hele det Nye Testamente, går det en grunntone om at vi må være rede for dommen. Til og med Paulus skriver at han er redd for å bli forkastet, han som har forkynt for andre, slik det står i 1. Kor. 9,27: «jeg legger tvang på min kropp og holder den i trelldom, slik at jeg som har forkynt for andre, ikke selv skal bli forkastet.»

Brevene både av Paulus og de andre har mange advarsler om å være på vakt, «arbeide på vår frelse med frykt og beven», og i Fil. 3, 13-14: «Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran. Jeg jager mot målet, mot den seierspris som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus.» og videre til de hellige i Filippi i vers 18-19: «Mange vandrer som fiender av Kristi kors. Deres mål er fortapelse, deres gud er buken, de setter sin ære i sin skam, og de tenker bare på de ting som hører jordelivet til.»

Gud har gitt oss en daglig kamp å kjempe mot «synden som så lett fanger oss» (Hebr. 12,1) og i Rom. 8, 13-14: «dersom dere lever etter kjøttet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve. For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn.» Jeg tror det er et ord til oss alle det som Paulus skriver til korinterne i 2. Kor. 13, 5: «Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv!»

Jesus forteller om flere som trodde de var rede, men som møtte en stengt himmel-dør, og andre som ble kastet ut i mørket og Han sier tydelig: Våk og be, vær rede hver tid og stund! La oss ikke ta lett på dette. Jesus sa tydelig i Luk. 13, 23-24: «Da var det en som sa til Ham: «Herre, er det få som blir frelst?» Men Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For Jeg sier dere: Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det.» Han sier også i Matt. 7, 13-14: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den.»

La oss gi vårt liv til Jesus, koste hva det koste vil! Alternativet er fryktelig. Veien er bred til helvete, og det finnes INGEN vei ut derfra! La oss derfor rope til Gud om nåde og Jesus står med åpne armer for alle som vil omvende seg, forkaste djevelen og egne lyster, og velge Jesus som Herre og Mester i livet. Han kom for å gi DEG frelse! Det er ikke lett å bli frelst og porten er smal, men den er ennå åpen! Det er meg og deg som har valget!

Hva vil Jesus tenke om oss og vårt ansvar?

”Dere er kommet alt for sent!” Den sorte kvinnen som satt foran misjonæren i hytteåpningen begynte å åpne sitt hjerte. Mens hennes øyne rullet rundt i hennes ansikt som var merket av stammetatoveringer og arr, begynte hun å fortelle sin historie:

”En dag lå min bestemor døende på gulvet på sin rishalm-madrass i vår stråhytte. Min mor og jeg arbeidet ute på gårdsplassen da vi hørte bestemor skrike. Mor skyndte seg inn i hytta og jeg fulgte henne. Jeg var kun et lite barn og skalv av redsel. Jeg gjemte meg bak min mor.

Bestemors gamle og grå hode ble urolig kastet hit og dit og hennes hender var løftet som om hun prøvde å jage noe bort fra seg. ”Er det deg, min datter?” ropte hun til min mor. ”Ja”, hulket min mor. ”Er du blitt dårlig?”

”Jeg dør!” skrek bestemor, ”og jeg er så redd. Ta meg i dine armer, min datter. Jeg kan ikke se deg, men jeg hører deg. Jeg er så redd for døden. Ta meg! Hold meg fast! La meg ikke være alene. Åndene venter på meg ute i mørket og jeg vet ikke hva jeg skal si til dem. Jeg er så redd for åndene. La meg ikke være alene...” - Hun snappet etter luft og stønnet.

”Å, mor, du må ikke dø! Men om så var, så vær ikke redd. Du har tilbedt åndene, du har mildnet deres vrede, du har gjort det beste du kunne!” Min mors stemme nesten skrek for at bestemor skulle høre det.

Hedningenes lodd

”Men det hjelper ikke, jeg er redd. Jeg har tilbedt åndene, men hvem kan vel tilbe dem nok. Hold meg nærmere til deg. Hold meg fastere. Jeg er så redd. Fortell meg, hva skal jeg si til åndene?” Bestemors brustne øyne stirret i vill redsel ut i luften. ”Jeg vet det ikke, å, jeg vet det ikke, mor men vær ikke redd, å, vær ikke ...”

Plutselig, misjonær, kom det et skrik som jeg kommer til å høre så lenge jeg lever og bestemors grå hode falt ned på brystet og ble stille. Hun var gått dit hvor hun var så redd for å komme.

Min mor stønnet av frykt: ”Dersom jeg bare hadde visst hva jeg skulle ha sagt til henne, hva jeg skulle ha trøstet henne med, men jeg visste det ikke. Da jeg vokste opp, misjonær, døde min mor på samme måte som bestemor. Jeg holdt henne fast. Jeg fortalte henne at hun ikke skulle være redd. Men også hun gikk ut av dette livet med et skrik og jeg dekket hennes hode.”

Misjonæren sukket og bøyde sitt hode. Han forsto hva det ville si å være tilsidesatt og glemt med evangeliet. Den innfødte kvinnen fortsatte: ”Hvor lenge har du visst at Jesus elsker oss her ute?”

”Hele mitt liv”, svarte han forsiktig.

”Visste din mor og din bestemor det også?”

”Ja”, svarte misjonæren.

”Var de misjonærer?”

”Nei”, svarte misjonæren idet han strøk hånden trett over sin panne.

Den sorte kvinnen fortsatte: ”Var det riktig gjort? Mente ikke Jesus også mitt folk? Å, misjonær, hvorfor kom dere ikke tidligere til oss fra deres land og fortalte oss om Jesus? Da hadde jeg visst hva jeg kunne si til min mor! Det er ikke riktig, det er ikke riktig!! Hva vil denne Jesus tenke om dere som visste alt dette?”