• Ronald Gabrielsen

Hva vil Jesus tenke om oss og vårt ansvar?


”Dere er kommet alt for sent!” Den sorte kvinnen som satt foran misjonæren i hytteåpningen begynte å åpne sitt hjerte. Mens hennes øyne rullet rundt i hennes ansikt som var merket av stammetatoveringer og arr, begynte hun å fortelle sin historie:


”En dag lå min bestemor døende på gulvet på sin rishalm-madrass i vår stråhytte. Min mor og jeg arbeidet ute på gårdsplassen da vi hørte bestemor skrike. Mor skyndte seg inn i hytta og jeg fulgte henne. Jeg var kun et lite barn og skalv av redsel. Jeg gjemte meg bak min mor.


Bestemors gamle og grå hode ble urolig kastet hit og dit og hennes hender var løftet som om hun prøvde å jage noe bort fra seg. ”Er det deg, min datter?” ropte hun til min mor. ”Ja”, hulket min mor. ”Er du blitt dårlig?”


”Jeg dør!” skrek bestemor, ”og jeg er så redd. Ta meg i dine armer, min datter. Jeg kan ikke se deg, men jeg hører deg. Jeg er så redd for døden. Ta meg! Hold meg fast! La meg ikke være alene. Åndene venter på meg ute i mørket og jeg vet ikke hva jeg skal si til dem. Jeg er så redd for åndene. La meg ikke være alene...” - Hun snappet etter luft og stønnet.


”Å, mor, du må ikke dø! Men om så var, så vær ikke redd. Du har tilbedt åndene, du har mildnet deres vrede, du har gjort det beste du kunne!” Min mors stemme nesten skrek for at bestemor skulle høre det.


Hedningenes lodd

”Men det hjelper ikke, jeg er redd. Jeg har tilbedt åndene, men hvem kan vel tilbe dem nok. Hold meg nærmere til deg. Hold meg fastere. Jeg er så redd. Fortell meg, hva skal jeg si til åndene?” Bestemors brustne øyne stirret i vill redsel ut i luften. ”Jeg vet det ikke, å, jeg vet det ikke, mor men vær ikke redd, å, vær ikke ...”


Plutselig, misjonær, kom det et skrik som jeg kommer til å høre så lenge jeg lever og bestemors grå hode falt ned på brystet og ble stille. Hun var gått dit hvor hun var så redd for å komme.


Min mor stønnet av frykt: ”Dersom jeg bare hadde visst hva jeg skulle ha sagt til henne, hva jeg skulle ha trøstet henne med, men jeg visste det ikke. Da jeg vokste opp, misjonær, døde min mor på samme måte som bestemor. Jeg holdt henne fast. Jeg fortalte henne at hun ikke skulle være redd. Men også hun gikk ut av dette livet med et skrik og jeg dekket hennes hode.”


Misjonæren sukket og bøyde sitt hode. Han forsto hva det ville si å være tilsidesatt og glemt med evangeliet. Den innfødte kvinnen fortsatte: ”Hvor lenge har du visst at Jesus elsker oss her ute?”

”Hele mitt liv”, svarte han forsiktig.

”Visste din mor og din bestemor det også?”

”Ja”, svarte misjonæren.

”Var de misjonærer?”

”Nei”, svarte misjonæren idet han strøk hånden trett over sin panne.


Den sorte kvinnen fortsatte: ”Var det riktig gjort? Mente ikke Jesus også mitt folk? Å, misjonær, hvorfor kom dere ikke tidligere til oss fra deres land og fortalte oss om Jesus? Da hadde jeg visst hva jeg kunne si til min mor! Det er ikke riktig, det er ikke riktig!! Hva vil denne Jesus tenke om dere som visste alt dette?


134 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle